Mott the Hoople

[Affen]

Fabelaktig band fra slutten av 60-tallet. Bandet fikk gjennombrudd i 1972 med sitt 5. album og tittellåta All the Young Dudes, skrevet av David Bowie (covra av Dickinson på Tattooed Millionaire). Musikken er klassisk rock, med masse særpreg, bla pga pianobruken og ikke minst Ian Hunters stemme. Et band som Quireboys har i all hovedsak hentet inspirasjon fra Mott the Hoople (og The Faces, fra samme epoke).

Favoritten min er bandets siste studioskive, The Hoople fra 1974. Her snakker vi knalltøff rock 'n' roll, og balladen Trudi's Song har en helt ufattelig nydelig og sjelfull solo, til tross for at den er veldig kort og enkel.

Er litt spent på om andre enn Thunderbear og Torjo, og kanskje Steinman blir å skrive her. Jeg forventer ihvertfall at dere 3 har et visst forhold til Hunter & co

Og selvfølgelig Marken, han er jo kjent for å elske musikk fra denne eraen

Slenger på poll for de 2-3 som er nok inne på bandet til å avgi stemme. Min stemme går som sagt til The Hoople, selv om både Mott, Brain Capers og Wildlife og er veldig sterke skiver.

[steinman]

Er litt spent på om andre enn Thunderbear og Torjo, og kanskje Steinman blir å skrive her.

Jeg må nok skuffe deg. Jeg har null forholdt til bandet, når man ser bort fra "Greatest Hits" (som står plassert mellom Motörhead og Mountain i hylla mi, uten at jeg har noe forhold til sistnevnte heller).

[Affen]

Er litt spent på om andre enn Thunderbear og Torjo, og kanskje Steinman blir å skrive her.

Jeg må nok skuffe deg. Jeg har null forholdt til bandet, når man ser bort fra "Greatest Hits" (som står plassert mellom Motörhead og Mountain i hylla mi, uten at jeg har noe forhold til sistnevnte heller).

Ok, men så lenge du ikke har noe forhold til Mott the Hoople eller Mountain gidder ikke jeg skjemmes over at jeg ikke kjenner særlig til Cheap Trick

[steinman]

Er litt spent på om andre enn Thunderbear og Torjo, og kanskje Steinman blir å skrive her.

Jeg må nok skuffe deg. Jeg har null forholdt til bandet, når man ser bort fra "Greatest Hits" (som står plassert mellom Motörhead og Mountain i hylla mi, uten at jeg har noe forhold til sistnevnte heller).

Ok, men så lenge du ikke har noe forhold til Mott the Hoople eller Mountain gidder ikke jeg skjemmes over at jeg ikke kjenner særlig til Cheap Trick

Nå nå, Cheap Trick er da mye mer interessant enn Mott The Hoople og Mountain, så fortsett å skam deg.

[torjo]

Jeg er ganske fersk i Mott The Hoople-sammenheng. Jeg kjøpte "All The Young Dudes" og "Mott" her i våres, og liker dem begge veldig godt. Vanskelig å si hvilken som er best, holder kanskje foreløpig en liten knapp på "Mott". Disse to regnes vel også for å være blant de beste platene.

Ellers kan jeg anbefale Ian Hunters soloalbum fra 1979, "You're Never Alone With A Schizophrenic", varmt. Ypperlig blanding av heftig hardrock (f.eks. "Bastard" og "Cleveland Rocks") og rolige ballader (f.eks. "Ships").

[Stian]

Hørte litt på det før, men syntes de ble for glatte. Eneste jeg har igjen av de nå, er vel History of Rock-skiva de er med på. Og det er pga Sabbath, tror jeg.

[Affen]

Ellers kan jeg anbefale Ian Hunters soloalbum fra 1979, "You're Never Alone With A Schizophrenic", varmt. Ypperlig blanding av heftig hardrock (f.eks. "Bastard" og "Cleveland Rocks") og rolige ballader (f.eks. "Ships").

Ikke glemm mannens solodebut fra '75! Låter som "Once Bitten, Twice Shy", "Lounge Lizzard", "Boy", "Truth, The Whole Truth, Nuthin' But the Truth", "Colwater High" m.fl er solide klassikere!

[Lynchomaniac]

Har lite kjennskap til Mott The Hoople jeg også, men plasserer de vel et lite hakk bak Faces og Humble Pie som er band jeg finner det naturlig å sammenligne dem med. Det betyr ikke at de ikke har endel bra i materiale! Men har da nok hørt mer av Hunter's soloting (har en kompis som har "tvingt" på meg dette) og der er et endel trivelige saker - ikke minst Yui Orta-skiva han gjorde med Mick Ronson i The Hunter Ronson Band i 89 - den skiva er staselig

[torjo]

Ellers kan jeg anbefale Ian Hunters soloalbum fra 1979, "You're Never Alone With A Schizophrenic", varmt. Ypperlig blanding av heftig hardrock (f.eks. "Bastard" og "Cleveland Rocks") og rolige ballader (f.eks. "Ships").

Ikke glemm mannens solodebut fra '75! Låter som "Once Bitten, Twice Shy", "Lounge Lizzard", "Boy", "Truth, The Whole Truth, Nuthin' But the Truth", "Colwater High" m.fl er solide klassikere!

Har ikke glemt den. Har bare ikke hørt den, men den er tydeligvis anbefalt.

[Affen]

Ellers kan jeg anbefale Ian Hunters soloalbum fra 1979, "You're Never Alone With A Schizophrenic", varmt. Ypperlig blanding av heftig hardrock (f.eks. "Bastard" og "Cleveland Rocks") og rolige ballader (f.eks. "Ships").

Ikke glemm mannens solodebut fra '75! Låter som "Once Bitten, Twice Shy", "Lounge Lizzard", "Boy", "Truth, The Whole Truth, Nuthin' But the Truth", "Colwater High" m.fl er solide klassikere!

Har ikke glemt den. Har bare ikke hørt den, men den er tydeligvis anbefalt.

Absolutt! Kanonskive...

[HAD]

GREAT WHITE - Once bitten twice shy

[JonathanSaxx]

Kremt... Så det blir ikke forventet at JEG har et forhold til Mott The Hoople??? Det går da ikke an å like Hanoi Rocks uten å ha det!

Ok, når sant skal sies har jeg hørt mye mer Mott enn jeg eier og er sånn sett ikke helt sikker på hva som er på hvilke skiver. Jeg har Retrospective dobbelt best of CDen og den inneholder en av mine absolutte favorittlåter med bandet i balladen Waterlow, ellers har jeg All The Young Dudes og Mott og det kommer helt an på dagsformen hvem jeg synes er best.

I dag går jeg for Dudes

[torjo]

I dag går jeg for Dudes

OK, da velger jeg "Mott" slik at det blir balanse, og litt flere stemmer i pollen.

[Affen]

Kremt... Så det blir ikke forventet at JEG har et forhold til Mott The Hoople??? Det går da ikke an å like Hanoi Rocks uten å ha det!

Ah, tenkte ikke på det, sorry! Glemte at du er eldre enn de fleste andre glam-gutta her inne

[knuthulhu]

På sitt beste var Mott et fabelaktig bra band, særlig på grunn av Ian Hunters evne til å få ballader til å låte tøft. De fire første skivene er utrolig variable i kvalitet og går fra det fantastiske til det direkte svake på no time. Brain Capers holder dog bra for det meste.

De store skivene til Mott er Mott, the Hoople og All the Young Dudes, samt liveskiva. Det er framføringa som er cluet til å forstå dette bandet, og Ariel Bender/Luther Grosvenors framferd på nevnte Live er verdt en skål for seg. Kan ikke fatte at Stian synes dette blir for glatt, for hvis det er noe dette bandet sjelden hadde så var det polert sound. Tvert imot synes jeg de var ganske grovt tilhogd og derfor veldig likanes.

En annen ting er at Ian Hunter solo også er verdt å ta tak i. De har lite med glam å gjøre, men de samme elementene som gjør Mott verdt å høre på er tilstede i skivene hans også. Tekstene er også for det meste av brukbar kvalitet - Hunter er en av få tekstforfattere i rocken det går an å lese tekstene til uten å synes synd på.

[Affen]

På sitt beste var Mott et fabelaktig bra band, særlig på grunn av Ian Hunters evne til å få ballader til å låte tøft.

Det er framføringa som er cluet til å forstå dette bandet, og Ariel Bender/Luther Grosvenors framferd på nevnte Live er verdt en skål for seg. Kan ikke fatte at Stian synes dette blir for glatt, for hvis det er noe dette bandet sjelden hadde så var det polert sound. Tvert imot synes jeg de var ganske grovt tilhogd og derfor veldig likanes.

En annen ting er at Ian Hunter solo også er verdt å ta tak i. De har lite med glam å gjøre, men de samme elementene som gjør Mott verdt å høre på er tilstede i skivene hans også. Tekstene er også for det meste av brukbar kvalitet - Hunter er en av få tekstforfattere i rocken det går an å lese tekstene til uten å synes synd på.

Utrolig enig i disse vurderingene dine!

[JonathanSaxx]

Kremt... Så det blir ikke forventet at JEG har et forhold til Mott The Hoople??? Det går da ikke an å like Hanoi Rocks uten å ha det!

Ah, tenkte ikke på det, sorry! Glemte at du er eldre enn de fleste andre glam-gutta her inne

No prob! Kanke huske alt heller

[JonathanSaxx]

På sitt beste var Mott et fabelaktig bra band, særlig på grunn av Ian Hunters evne til å få ballader til å låte tøft. De fire første skivene er utrolig variable i kvalitet og går fra det fantastiske til det direkte svake på no time. Brain Capers holder dog bra for det meste.

De store skivene til Mott er Mott, the Hoople og All the Young Dudes, samt liveskiva. Det er framføringa som er cluet til å forstå dette bandet, og Ariel Bender/Luther Grosvenors framferd på nevnte Live er verdt en skål for seg. Kan ikke fatte at Stian synes dette blir for glatt, for hvis det er noe dette bandet sjelden hadde så var det polert sound. Tvert imot synes jeg de var ganske grovt tilhogd og derfor veldig likanes.

En annen ting er at Ian Hunter solo også er verdt å ta tak i. De har lite med glam å gjøre, men de samme elementene som gjør Mott verdt å høre på er tilstede i skivene hans også. Tekstene er også for det meste av brukbar kvalitet - Hunter er en av få tekstforfattere i rocken det går an å lese tekstene til uten å synes synd på.

Du har nok langt mer peil på Mott enn meg, men selv synes jeg de (og Hunter solo) heller fra skikkelig tøff rock'n'roll, og da snakker jeg også om de balladene som er fremført sprutende energisk, til ganske kjedelig danseband/gubbe-rock. Er vel spes. Hunter solo som må ta kritikk for mye av det.

Så han på Rockefeller for noen år siden og da synes jeg det hele var veldig kjedelig. Moro og ha sett, men ikke noe jeg kommer til å se hver gang

[knuthulhu]

På sitt beste var Mott et fabelaktig bra band, særlig på grunn av Ian Hunters evne til å få ballader til å låte tøft. De fire første skivene er utrolig variable i kvalitet og går fra det fantastiske til det direkte svake på no time. Brain Capers holder dog bra for det meste.

De store skivene til Mott er Mott, the Hoople og All the Young Dudes, samt liveskiva. Det er framføringa som er cluet til å forstå dette bandet, og Ariel Bender/Luther Grosvenors framferd på nevnte Live er verdt en skål for seg. Kan ikke fatte at Stian synes dette blir for glatt, for hvis det er noe dette bandet sjelden hadde så var det polert sound. Tvert imot synes jeg de var ganske grovt tilhogd og derfor veldig likanes.

En annen ting er at Ian Hunter solo også er verdt å ta tak i. De har lite med glam å gjøre, men de samme elementene som gjør Mott verdt å høre på er tilstede i skivene hans også. Tekstene er også for det meste av brukbar kvalitet - Hunter er en av få tekstforfattere i rocken det går an å lese tekstene til uten å synes synd på.

Du har nok langt mer peil på Mott enn meg, men selv synes jeg de (og Hunter solo) heller fra skikkelig tøff rock'n'roll, og da snakker jeg også om de balladene som er fremført sprutende energisk, til ganske kjedelig danseband/gubbe-rock. Er vel spes. Hunter solo som må ta kritikk for mye av det.

Så han på Rockefeller for noen år siden og da synes jeg det hele var veldig kjedelig. Moro og ha sett, men ikke noe jeg kommer til å se hver gang

Er vel ikke sikkert jeg har mer peil, men jeg har likt Mott siden jeg oppdaga dem og det må da ha vært sånn ca. 84-85 (tror jeg) så jeg har hatt god tid til å fokusere på dem. At Hunter solo kunne være litt gubbete har du nok rett i - en del av materialet mangler en del spenst. Sjekk dog ut de første på 70-tallet samt seinere med Mick Ronson på gitar. Det første jeg hørte av Hunter var vel en av soloskivene hans tidlig på åttitallet, og da likte jeg det IKKE i det hele tatt. All of the Good Ones Are Taken er ikke noe å ha!