Gary Moore

[steinman]

Her jeg nå sitter og myser på "The Definitive Montreux Collection" slår det meg at tiden er inne for en poll som tar for seg den hele og fulle solokarrieren til vår irske gitarhelt, Gary Moore.

Her snakker vi om en mann med en utrolig imponerende karriere, som spenner fra Skid Row til Colosseum II, og ikke minst til Thin Lizzy. Dette er uansett noe vi ignorerer her og nå, siden vi skal konsentrer oss om solokarrieren.

"Grinding Stone" fra 1973 er Gary Moores første soloplate. Skiva er nok ikke all verden, men den viser hvor Gary sto mellom Skid Row og sin første inntreden i Thin Lizzy.

I 1978 kommer "Back On The Streets", som er Garys første kvalitetsverk på egenhånd. På mange måter kan denne også betraktes som begynnelsen på den noe uryddige perioden som følger for gitaristen, der han på en måte ikke helt finner ut av hvor han vil før han i 1982 når "Corridors Of Power". En ny tur innom Thin Lizzy avbryter tankene om solokarriere/eget band en stund mot slutten av syttitallet, før han forsøker seg med G-Force i 1980. G-Force er tatt med i pollen her siden plata stort sett puttes inn i Gary Moores solodiskografi, men i utgangspunktet var G-Force et band.

Neste prosjekt for Moore er "Dirty Fingers", ei skive som det tar litt tid før ser dagens lys, og den dukker først opp etter at Garys karriere har tatt av. Jeg velger uansett å sette plata på sin rette plass historisk sett i pollen.

Det er altså med "Corridors Of Power" Gary endelig finner retningen, og nå følger ei rekke glimrende hardrock-plater. "Victims Of The Future", "Run For Cover", "Wild Frontier" og "After The War" kommer som perler på snor utover på åttitallet. Innimellom kommer det fantastiske livealbumet "We Want Moore", og et par andre konsertinnspillinger, og stort sett snakkes det om kvalitet. Det taper seg nok riktignok noe med "After The War", og ting kan tyde på at Gary faktisk trenger miljøforandring.

Nittitallet innledes med stilskifte, og den glimrende "Still Got The Blues". Nå er Gary ute og sjekker nytt beite, og bluesen er altså hva som gjelder også på "After Hours" og Peter Green-tributen "Blues For Greeny". Mannen klarer aldri å matche "Still Got The Blues", men gode ting kan spores her og der også senere i blueskarrieren. I 1994 samarbeider Gary med Ginger Baker og Jack Bruce i BBM. Resultatet er "Around The Next Dream", ei skive som også blir tatt med her da den gjerne regnes som en del av Garys solokarriere.

I 1997 begynner på en måte neste epoke i Gary Moores musikalske liv, og nå skal det sprike stilmessig fra plate til plate. "Dark Days In Paradise" viser en tilnærmelse til rock igjen, men i en mer moderne drakt, mens "A Different Beat" fremviser en gitarist som leker seg litt med drum & bass.

Når vi kommer inn i dette tusenåret er "Back To The Blues" fra 2001 første skive, og tittelen sier vel alt der. I 2002 er det "Scars" som gjelder, og Scars blir også forsøkt som bandnavn, men hvem vil vel promotere en konsert med Scars når man i stedet kan annonsere med Gary Moore? Dette er uansett en mer hardtslående utgave av Moore, der det hele er strippa ned til en trio. "Power Of The Blues", "Old New Ballads Blues" og "Close As You Get" bringer oss frem til 2007, og atter en gang har iren altså returnert til bluesen.

Det er vel mest nærliggende å tro at her på forumet er det åttitallet som står sterkest når det gjelder Gary Moores diskografi, men når det er sagt må jeg for egen del si at "Still Got The Blues" nok godt kunne fått min stemme. Den kjemper i hovedsak med "Wild Frontiers", og av nostalgiske grunner vinner nok den, men også rundt "Still Got The Blues" er nostalgien stor, så valget er ikke enkelt når begge platene er så ypperlige låtmessig sett.

[Steve Peck]

Uten å ha hørt alt stemmer jeg glatt på Wild Frontier. En av de beste skivene fra det fantastiske hardrockåret 1987.

[Lynchomaniac]

Som så mange ganger før har jeg valgets kvaler mellom to strøkne skiver i form v Victims Of The Future og Run For Cover - valget faller forsatt på Run For Cover men ikke med like god magin som om man hadde spurt meg for 5 år siden!

Har dog aldri sett den helhetlige genialiteten i Wild Frontier som inneholder 3-"nepe-låter" (Strangers in the Darkness, Johnny Boy og Crying in the Shadows - kan tildels skrive på Over The Hills også, men det skyldes overspilling og Nightwish-cover med ditto tilhørende ufrivillig overspilling) som trekker ned styggjævlig - og således degrader skiva til en 4'er! Resten er derimot farlig bra, men pga. de nevnte 3 så er skiva godt plassert bak VOTF og RFC. Mye bra på After The War også men den er nok noe ujevn den også - men liveskiva - We Want Moore er som MeatLoaf's svirebror påpeker dønn gjennomført.

Synes også at deler av Bluesmaterialet er bra (de 2 første og Blues For Greeny) men blir "tråkig" i lengden - BBM kjenner jeg dårlig noe jeg skulle ønske jeg kunne sagt om Dark Days In Paradise og A Different Beat som må være Gary's karriærelavmål. Scars derimot da svinger det igjen i et tildels Hendrix'sk landskap - ei tøff skive! Etter det har jeg bare hørt strofer av Old New Ballads Blues - men kan nok alikevel trygt plassere karriærehøydepunktet i perioden 83 - 85

[Affen]

Hm, velger å rangere litt på de skivene som er bra.

1.Dirty Fingers
2.After The War
3.Victims Of The Future
4.Corridors Of Power
5.Wild Frontier
6.Run For Cover
7.Back On The Streets
8.Still Got The Blues

G-Force har jeg ikke hørt, men kan tenke meg den er bra. Alle skivene etter Still Got the Blues har vært mellom elendig og litt under middels, så de gidder jeg ikke rangere...Charlie Huhn synger glimrende på Dirty Fingers, og den er og blir min favoritt.

[steinman]

1.Dirty Fingers
2.After The War

...og atter en gang slår Affen til...

[Affen]

1.Dirty Fingers
2.After The War

...og atter en gang slår Affen til...

Huh? Uenig?

[steinman]

Huh? Uenig?

Til en forandring, ja.

[torjo]

"Run For Cover" var faktisk den første hardrockplata jeg kjøpte, tilbake i det herrens år 1986. Plata er bra den, men den har likevel ikke en slik status som man kanskje skulle forvente av en "førsteerhvervelse". Jeg kunne sagt det samme om de andre hardrock-studioplatene jeg har av ham; "Corridors Of Power", "Wild Frontier" og "After The War". Mye flott musikk, men det har ikke gitt meg det STORE kicket.
Nå synes jeg det skjedde en vending til det bedre med bluesrockplata fra 1990, men der stopper også min utforskning av Gary Moore.

Jeg har én liveplate av karen, "We Want Moore!", og jeg vil hevde at den er bedre enn de andre hardrockplatene jeg har hørt av ham.

P.g.a. diverse hull i samlinga lar jeg være å stemme, men det skulle forundre meg om ikke Gary Moore var i sitt største ess på Thin Lizzys eminente "Black Rose".

[Fettern_til_Jesus]

"Run For Cover" var faktisk den første hardrockplata jeg kjøpte, tilbake i det herrens år 1986. Plata er bra den, men den har likevel ikke en slik status som man kanskje skulle forvente av en "førsteerhvervelse". Jeg kunne sagt det samme om de andre hardrock-studioplatene jeg har av ham; "Corridors Of Power", "Wild Frontier" og "After The War". Mye flott musikk, men det har ikke gitt meg det STORE kicket.
Nå synes jeg det skjedde en vending til det bedre med bluesrockplata fra 1990, men der stopper også min utforskning av Gary Moore.

Jeg har én liveplate av karen, "We Want Moore!", og jeg vil hevde at den er bedre enn de andre hardrockplatene jeg har hørt av ham.

P.g.a. diverse hull i samlinga lar jeg være å stemme, men det skulle forundre meg om ikke Gary Moore var i sitt største ess på Thin Lizzys eminente "Black Rose".

Slenger meg på denne her. Gary Moore har aldri imponert meg nevneverdig selv om han har en god del som er sånn passe fengende. Synes han fungerer best i samarbeid med Phil Lynott, kanskje fordi Lynott trekker ham opp?

[Conan]

Har kun den samlegreia Ballads and Blues, mye bra på den, men kan ikke si jeg har hørt så mye utenom det.

[BruunoRamone]

For meg er perioden Corridors Of Power til After The War den absolutt beste. Mye godbiter her. Sistnevnte skive ble en liten nedtur, men har også sine øyeblikk. Vanskelig å plukke ut noen favoritt, siden både Victim, Run For Cover og Wild Frontier er svært gode skiver alle. I dag heller jeg mot Wild Frontier, mest pga tittesporet. Corridors Of Power inneholder noen knall-låter, men helhetlig når den ikke de påfølgende albumene.

Bluesen hans gidder jeg ikke engang kommentere. Jo, kanskje med ett ord; patetisk.

[hauepine]

Gary Moore var den første artist/bandet jeg likte faktisk. som liten pjokk. Run for Cover er den beste jeg har hørt, hvertfall.

[HAD]

Høydepunktene i en ganske så ujevn solokarriere er fra COP, via VOTF til RFC. Disse skivene bytter på min topp 3 liste og i dag er VOTF nummer 1.

[skaumannen]

Close as you get er verdt å sjekke ut, ren blues rett igjennom! Det er ivertfall en plate som har blitt spilt mye hjemme hos meg i det siste.

"I had a dream" er en av de vakreste sangene jeg har hørt på lenge.

[Thunderbear]

Ser til min forskerekkelse at "Back on the Streets" har fått 0 - NULL stemmer, så da ble det den!

f**n for ei kremplate! (om enn like mye fusion som HR/HM).

Men tittelkuttet, den episke, og ekstremt fete instrumentalen "Flight of the Snow Moose", sammen med baladene "Don't beleve a word" og "Parisienne Walkways" gjør at dette er en glemt (?) perle fra mannen.

Han har gitt ut j****g mye bra, og er en gitarhelt, MINST på høyde med Eddie Van Halen og Randy Rhoads. Synd han skulle bli blues'er på sine eldre dager, jeg likte han som best når han rocka som mest!

Har fulgt med han siden Black Rose kom ut, og var på konsert med han både i 1984 (Chateu Neuf) og 1987 (eller 88?) (Skedsmohallen).

[steinman]

Har fulgt med han siden Black Rose kom ut, og var på konsert med han både i 1984 (Chateu Neuf) og 1987 (eller 88?) (Skedsmohallen).

Skedsmohallen var 1985, og i 1987 og 1989 var han i Drammenshallen.

Konserten i Drammen i 1987 står for øvrig fortsatt som noe av det beste jeg har sett.

[Toshis]

1.Dirty Fingers
2.After The War

Støtter faktisk denne. Dirty Fingers er mektig undervurdert.

[Affen]

1.Dirty Fingers
2.After The War

Støtter faktisk denne. Dirty Fingers er mektig undervurdert.

JA

[HAD]

Har fulgt med han siden Black Rose kom ut, og var på konsert med han både i 1984 (Chateu Neuf) og 1987 (eller 88?) (Skedsmohallen).

Skedsmohallen var 1985, og i 1987 og 1989 var han i Drammenshallen.

Konserten i Drammen i 1987 står for øvrig fortsatt som noe av det beste jeg har sett.

Jøss, det samme syntes jeg. Syntes forøvrig konserten i 85 også var meget bra og da gjorde også McManus gutta en j***a god oppvarmer jobb.

[steinman]

Har fulgt med han siden Black Rose kom ut, og var på konsert med han både i 1984 (Chateu Neuf) og 1987 (eller 88?) (Skedsmohallen).

Skedsmohallen var 1985, og i 1987 og 1989 var han i Drammenshallen.

Konserten i Drammen i 1987 står for øvrig fortsatt som noe av det beste jeg har sett.

Jøss, det samme syntes jeg. Syntes forøvrig konserten i 85 også var meget bra og da gjorde også McManus gutta en j***a god oppvarmer jobb.

Ja da, gni det inn at jeg ikke var i Skedsmohallen...