Billy Idol
-
Topic author - Poser
- Posts: 245
- Joined: 15 Jun 2006, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
Billy Idol
Det er tid for nok en avstemning ingen bryr seg om fra meg, og denne gangen er det rockens nest kuleste mann vi skal ta for oss… Billy Idol.
Hans Idolhet begynte sånn smått å stikke seg frem med Generation X, og var i 1976 med på å forme London-punken sammen med Sex Pistols og The Clash. Generation X ga ut tre album – "Generation X", "Valley Of The Dolls" og "Kiss Me Deadly" – men forkorta navnet til Gen X i forbindelse med den siste plata, da bandet sånn smått også hadde begynt å falle fra hverandre. Det var på dette tidspunktet Billy fant ut at det ikke var noen fremtid i London, og mannen tok dermed med seg et knippe Gen X-låter, og bosatte seg i New York.
En sleip ny markedsføring av Gen X-låta "Dancing With Myself" – nå utgitt under Billy Idol-navnet, til tross for at innspillinga er den samme – gjorde denne nå smått legendariske låta til en hit, og EP-en "Don't Stop" (som inneholdt "Dancing With Myself", "Baby Talk", "Mony Mony" og enda en Gen X-låt i form av "Untouchables") ble dermed en vellykka solodebut for Billy. Året er nå 1981, og med fantomgitarist Steve Stevens på laget kommer Billys første soloalbum året etter…
"Billy Idol" inneholder den definitive Billy Idol-låta, siden det er her vi finner "White Wedding", men også "Hot In The City", og den stadig tilbakevendende "Dancing With Myself" er hits fra plata. Skiva fremstår nok som litt halvveis produksjonsmessig, men "Billy Idol" er god, der også "Come On, Come On", "Dead On Arrival" og "It's So Cruel" gjør seg godt. Billys kombinasjon av dansbare rytmer, heftige gitarer, og punkelementer viser seg allerede her som en vinnende formel, men det skal uansett bli bedre…
Når Billy og Steve i 1983 jobber med "Rebel Yell" kreerer gutta sitt mesterverk, og igjen står hitene i kø gjennom "Flesh For Fantasy", "Catch My Fall", "Eyes Without A Face" og tittelkuttet, men denne plata har så mye mer enn hits å by på. "Daytime Drama", "Blue Highway" og "(Do Not) Stand In The Shadow" er alle sjefslåter, og Stevens regjerer bak Billys alltid like tøffe vokalbruk.
Som et lite mellomspill kommer plata jeg ser på som den definitive Billy Idol-skiva, "Vital Idol", men siden dette er en samling har jeg etter mye krangling med meg selv valgt å utelate den fra pollen. Innholdet er uansett 12"-versjonene av en del av Billys singler, og uslåelige versjoner av "Flesh For Fantasy", "Dancing With Myself", "Catch My Fall", "Hot In The City", og ikke minst den åtte minutter lange "White Wedding", er å finne her. Den dagen jeg ikke orker høre denne skiva er det bare å avlive meg.
Neste tilskudd til diskografien er "Whiplash Smile", ei plate som ikke helt klarer å leve opp til forgjengerne. Stevens er nok litt mindre involvert, og det hele låter litt sterilt. "Sweet Sixteen" er uansett ei veldig fin låt, og "Don't Need A Gun" fungerte godt som en singel. "World's Forgotten Boy" rocker godt fra seg, men alt i alt er dette altså en liten skuffelse.
Med en Steve Stevens som heller velger å satse på sitt Atomic Playboys må Idol finne seg en ny gitarist, og valget faller på Mark Younger-Smith. Det spruter ikke like mye av denne mannen som av Stevens, men 1990s "Charmed Life" er likevel ei passe god skive. "The Loveless", "Pumping On Steel", "The Right Way" og "Cradle Of Love" er alle gode låter, og flere andre kutt får også passe godkjent.
Med "Cyberpunk" velger Billy Idol å eksperimentere, og resultatet får svært blanda mottakelse hos fansen. Samtidig som det ofte låter tøffere enn på "Charmed Life", er også det maskinelle/programmerte preget fremtredende. Måten skiva er sydd sammen på, med en mengde småsnutter mellom låtene, gjør den også til ei plate som helt klart gjør seg best som en helhet. Albumet handler sånn sett også mye om stemninger. Selv tilhører jeg de som setter "Cyberpunk" rimelig høyt, men at dette er noe annerledes fra Billy er det ingen tvil om. Fantastiske "Shock To The System" er en av Billys aller tøffeste låter, og stoff som "Wasteland", "Tomorrow People", "Adam In Chains" og "Power Junkie" holder også i massevis.
Fra 1993 til 2005 blir vi servert noe samlinger, den strålende "Speed"-singelen, og "Storytellers", men det skal altså gå 12 år uten at vi får noe nytt studioalbum fra Billy Idol. Når mannen – eller skal vi si mennene, siden Steve Stevens nå er med på laget igjen – returnerer med "Devil's Playground" gjøres det med stil. Her snakker vi om plata som konkurrerer med "Rebel Yell" om å være Billys (og Steves) beste. "Super Overdrive", "Rat Race", den særdeles humoristiske "Yellin' At The Xmas Tree" og "Scream" er blant låtene som gjør dette til et høydepunkt i over 30 år lang karriere.
Fjorårets (2006) juleplate, "Happy Holidays", er derimot en sak vi forbigår i stillhet.
De som har lest hele denne posten vil altså forstå at det for meg står mellom "Rebel Yell" og "Devil's Playground", og kanskje burde jeg stemt sistnevnte siden den neppe får mange stemmer, men jeg går uansett for den klassiske og udødelige "Rebel Yell".
Hans Idolhet begynte sånn smått å stikke seg frem med Generation X, og var i 1976 med på å forme London-punken sammen med Sex Pistols og The Clash. Generation X ga ut tre album – "Generation X", "Valley Of The Dolls" og "Kiss Me Deadly" – men forkorta navnet til Gen X i forbindelse med den siste plata, da bandet sånn smått også hadde begynt å falle fra hverandre. Det var på dette tidspunktet Billy fant ut at det ikke var noen fremtid i London, og mannen tok dermed med seg et knippe Gen X-låter, og bosatte seg i New York.
En sleip ny markedsføring av Gen X-låta "Dancing With Myself" – nå utgitt under Billy Idol-navnet, til tross for at innspillinga er den samme – gjorde denne nå smått legendariske låta til en hit, og EP-en "Don't Stop" (som inneholdt "Dancing With Myself", "Baby Talk", "Mony Mony" og enda en Gen X-låt i form av "Untouchables") ble dermed en vellykka solodebut for Billy. Året er nå 1981, og med fantomgitarist Steve Stevens på laget kommer Billys første soloalbum året etter…
"Billy Idol" inneholder den definitive Billy Idol-låta, siden det er her vi finner "White Wedding", men også "Hot In The City", og den stadig tilbakevendende "Dancing With Myself" er hits fra plata. Skiva fremstår nok som litt halvveis produksjonsmessig, men "Billy Idol" er god, der også "Come On, Come On", "Dead On Arrival" og "It's So Cruel" gjør seg godt. Billys kombinasjon av dansbare rytmer, heftige gitarer, og punkelementer viser seg allerede her som en vinnende formel, men det skal uansett bli bedre…
Når Billy og Steve i 1983 jobber med "Rebel Yell" kreerer gutta sitt mesterverk, og igjen står hitene i kø gjennom "Flesh For Fantasy", "Catch My Fall", "Eyes Without A Face" og tittelkuttet, men denne plata har så mye mer enn hits å by på. "Daytime Drama", "Blue Highway" og "(Do Not) Stand In The Shadow" er alle sjefslåter, og Stevens regjerer bak Billys alltid like tøffe vokalbruk.
Som et lite mellomspill kommer plata jeg ser på som den definitive Billy Idol-skiva, "Vital Idol", men siden dette er en samling har jeg etter mye krangling med meg selv valgt å utelate den fra pollen. Innholdet er uansett 12"-versjonene av en del av Billys singler, og uslåelige versjoner av "Flesh For Fantasy", "Dancing With Myself", "Catch My Fall", "Hot In The City", og ikke minst den åtte minutter lange "White Wedding", er å finne her. Den dagen jeg ikke orker høre denne skiva er det bare å avlive meg.
Neste tilskudd til diskografien er "Whiplash Smile", ei plate som ikke helt klarer å leve opp til forgjengerne. Stevens er nok litt mindre involvert, og det hele låter litt sterilt. "Sweet Sixteen" er uansett ei veldig fin låt, og "Don't Need A Gun" fungerte godt som en singel. "World's Forgotten Boy" rocker godt fra seg, men alt i alt er dette altså en liten skuffelse.
Med en Steve Stevens som heller velger å satse på sitt Atomic Playboys må Idol finne seg en ny gitarist, og valget faller på Mark Younger-Smith. Det spruter ikke like mye av denne mannen som av Stevens, men 1990s "Charmed Life" er likevel ei passe god skive. "The Loveless", "Pumping On Steel", "The Right Way" og "Cradle Of Love" er alle gode låter, og flere andre kutt får også passe godkjent.
Med "Cyberpunk" velger Billy Idol å eksperimentere, og resultatet får svært blanda mottakelse hos fansen. Samtidig som det ofte låter tøffere enn på "Charmed Life", er også det maskinelle/programmerte preget fremtredende. Måten skiva er sydd sammen på, med en mengde småsnutter mellom låtene, gjør den også til ei plate som helt klart gjør seg best som en helhet. Albumet handler sånn sett også mye om stemninger. Selv tilhører jeg de som setter "Cyberpunk" rimelig høyt, men at dette er noe annerledes fra Billy er det ingen tvil om. Fantastiske "Shock To The System" er en av Billys aller tøffeste låter, og stoff som "Wasteland", "Tomorrow People", "Adam In Chains" og "Power Junkie" holder også i massevis.
Fra 1993 til 2005 blir vi servert noe samlinger, den strålende "Speed"-singelen, og "Storytellers", men det skal altså gå 12 år uten at vi får noe nytt studioalbum fra Billy Idol. Når mannen – eller skal vi si mennene, siden Steve Stevens nå er med på laget igjen – returnerer med "Devil's Playground" gjøres det med stil. Her snakker vi om plata som konkurrerer med "Rebel Yell" om å være Billys (og Steves) beste. "Super Overdrive", "Rat Race", den særdeles humoristiske "Yellin' At The Xmas Tree" og "Scream" er blant låtene som gjør dette til et høydepunkt i over 30 år lang karriere.
Fjorårets (2006) juleplate, "Happy Holidays", er derimot en sak vi forbigår i stillhet.
De som har lest hele denne posten vil altså forstå at det for meg står mellom "Rebel Yell" og "Devil's Playground", og kanskje burde jeg stemt sistnevnte siden den neppe får mange stemmer, men jeg går uansett for den klassiske og udødelige "Rebel Yell".
The beating of my heart is a drum and it's lost
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
Har fire av de fem første (ikke samlisen), og synes i det hele tatt Billy Idol er j****g kul. Men jeg har ikke noe helligere forhold til ham enn at jeg må innrømme at jeg synes Mony Mony er den kuleste låta. Ellers er det mye bra på alle, men Rebel Yell tar nok (ikke overraskende) seieren. Visste ikke om juleskiva, men fikk lyst til å sjekke den ut nå.
-
Topic author - Poser
- Posts: 245
- Joined: 15 Jun 2006, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
"Mony Mony" er LANGT fra et høydepunkt i Billy-sammenheng, men av en eller annen grunn er det mange som setter den høyt. Legg merke til at jeg ikke nevnte den i forbindelse med "Vital Idol".
Når det gjelder juleskiva er den skuffende. Jeg forventa heftige Idol-versjoner av klassiske julesanger, med Steve Stevens på gitar, men i stedet er det slapt, akustisk og sviskeprega det vi får høre, og uten at Stevens er involvert.
Når det gjelder juleskiva er den skuffende. Jeg forventa heftige Idol-versjoner av klassiske julesanger, med Steve Stevens på gitar, men i stedet er det slapt, akustisk og sviskeprega det vi får høre, og uten at Stevens er involvert.
The beating of my heart is a drum and it's lost
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
-
Topic author - Poser
- Posts: 245
- Joined: 15 Jun 2006, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
Gå for "Rebel Yell", men som nevnt er også "Devil's Playground" særdeles solid i mine ører. Liker du hitene er selvfølgelig "Vital Idol" også en nødvendighet, siden disse låtene er mye heftigere i remiksversjonene.
The beating of my heart is a drum and it's lost
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
steinman wrote:Gå for "Rebel Yell", men som nevnt er også "Devil's Playground" særdeles solid i mine ører. Liker du hitene er selvfølgelig "Vital Idol" også en nødvendighet, siden disse låtene er mye heftigere i remiksversjonene.
Ok, satser på å gå for disse, men det var jo ikke så mange skiver. Kanskje bare kjøpe alle etter hvert som jeg kommer over dem på tilbud...
Går for Rebell Yell, j****g fet plate!8) Billy Idol er p***o!
Affen: Alle de gamle platene hans er pissbillige på CDON for tiden, kjøp kjøp!
Affen: Alle de gamle platene hans er pissbillige på CDON for tiden, kjøp kjøp!
-"Du er full Sir Winston, du er virkelig full."
-'Ja, Mrs. Braddock, jeg er full. Men du, Mrs. Braddock er stygg og virkelig fet. Men, i morgen tidlig er jeg, Winston Churchill, edru."
-'Ja, Mrs. Braddock, jeg er full. Men du, Mrs. Braddock er stygg og virkelig fet. Men, i morgen tidlig er jeg, Winston Churchill, edru."
-
- Spermatozoon
- Posts: 0
- Joined: 11 Jul 2007, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
Billy Idol er en av de tøffeste rockepønksa med kort hår
Bad Ass Motherfucker
Bad Ass Motherfucker
Rockers do it harder
-
- Belieber
- Posts: 30
- Joined: 22 Jun 2004, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
-
- Poser
- Posts: 354
- Joined: 23 Mar 2004, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
Jøsses enig med Stian jo - i lag med Rebel Yell-låta er Mony Mony og Hot In The City best, men Billy Idol er sjeft - best med Steve Stevens er'n nå uansett. Har blitt stor fan de siste år'a - og det minner på å fylle noen sorte hull i samlinga.....
Men som Steinman sier viste Devil's Playground frem en langt mer vital enn på mange magre år - men Rebel Yell er og blir beste skiva!
Vil også trekke frem Storytellers DVD'n - bare hør den råe akustiske versjonen av Rebel Yell - fete kassegitarsolo er f**n meg aldri blitt spilt!
Steve Stevens for Kung
Sjekk her; http://youtube.com/watch?v=QSxyMTFfV2A
Men som Steinman sier viste Devil's Playground frem en langt mer vital enn på mange magre år - men Rebel Yell er og blir beste skiva!
Vil også trekke frem Storytellers DVD'n - bare hør den råe akustiske versjonen av Rebel Yell - fete kassegitarsolo er f**n meg aldri blitt spilt!
Steve Stevens for Kung
Sjekk her; http://youtube.com/watch?v=QSxyMTFfV2A
Utsagn fra Brumunddal:Han: "Je må innrømme att je er litt på sjekker'n"
Hun: "Det kommer du ikke langt med her"
Han:"Je kjæm helt i fra Åsbygda je"!
Being a Klopp-timist YNWA <3
Hun: "Det kommer du ikke langt med her"
Han:"Je kjæm helt i fra Åsbygda je"!
Being a Klopp-timist YNWA <3
-
- Belieber
- Posts: 53
- Joined: 17 Apr 2007, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
Billy Idol er for meg først og fremst en single artist. Han har en del veldig gode singler og en del album tracks som ikke er så gode.
Den plata med best album tracks og, for meg, best singler er uten tvil Rebel Yell. Her er det vel kun 1 låt jeg ikke er skikkelig begeistra for.
Ellers var det vel Idols forhold til heroin og Jame's ikke forhold til heroin som var den avgjørende faktoren for bruddet av Gen X
Men men.... det ga oss både Sigue Sigue Sputnik, Billy Idol, Twenty Flight Rockers og et band til som var helt ok som jeg har glemt navnet på...... og Gen X var jo aldri så veldig bra så GO HEROIN!:-)
Den plata med best album tracks og, for meg, best singler er uten tvil Rebel Yell. Her er det vel kun 1 låt jeg ikke er skikkelig begeistra for.
Ellers var det vel Idols forhold til heroin og Jame's ikke forhold til heroin som var den avgjørende faktoren for bruddet av Gen X
Men men.... det ga oss både Sigue Sigue Sputnik, Billy Idol, Twenty Flight Rockers og et band til som var helt ok som jeg har glemt navnet på...... og Gen X var jo aldri så veldig bra så GO HEROIN!:-)
-
Topic author - Poser
- Posts: 245
- Joined: 15 Jun 2006, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
Jonathan har rett i at Generation X ikke alltid var den helt store begivenheten, men ting tok seg absolutt opp på "Kiss Me Deadly". Dette har nok sikkert en del med Keith Forseys inntreden som produsent å gjøre, og sånn sett er det naturlig også å gi Keith en del av æra for alle Billys skiver opp til og med "Charmed Life". Sin del av æra skal mannen dermed også ha for "Devil's Playground", så man kan vel fastslå at det er kombinasjonen Idol, Stevens og Forsey som er kraftigst dynamitt.
The beating of my heart is a drum and it's lost
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
Har bare ei samleskive sjøl, men innbiller meg at den dekker det jeg har behov for av Billy Idol. Enig med steinman i at "Shock to the System" er j****g bra!
-
- Poser
- Posts: 354
- Joined: 23 Mar 2004, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
smeghead wrote:det som er morsomt er at Billy Idol og Iggy Pop høres prikk like ut i en periode. tøffe ting, med andre ord!
Jadda
Utsagn fra Brumunddal:Han: "Je må innrømme att je er litt på sjekker'n"
Hun: "Det kommer du ikke langt med her"
Han:"Je kjæm helt i fra Åsbygda je"!
Being a Klopp-timist YNWA <3
Hun: "Det kommer du ikke langt med her"
Han:"Je kjæm helt i fra Åsbygda je"!
Being a Klopp-timist YNWA <3