Kurt Cobain

[Lynchomaniac]

Disharmoni og rein stygg støy er ikke det samme som at gitaren er sur, fehuer!

Stakkar, hvem tråkte deg på tærne

[AnalCunt]

Jeg synes Dr. David Thorpe (jeg har postet en artikkel av ham i progforumet for ikke lenge siden) har sagt det som trengs å si om hele grunge sjangeren.

Do you know why so many twenty- and thirty-somethings nowadays yearn for the era when grunge ruled America? It’s because back then it was fashionable to be a loser. You could roll out of bed in yesterday’s clothes, tell your dad to go f**k himself, and head to the coffee joint to peer at your stubbly reflection in some thrillingly disheveled girl’s glasses. It was like being a hippie, except you didn’t have to care about anything (except maybe AIDS or abortion, and even then, only when it was pragmatically necessary to care). It was like being a punk, but you didn’t have to worry about being uncool, because everybody was a loser. The music was specially engineered to sound good when listened to from big green bong water-stained couches with ripped upholstery. You didn’t have to worry too much when your hero died of a heroin overdose, because the Pacific Northwest was a bottomless reservoir of untapped indie talent, and somebody even more rugged would step up to fill your hero’s army boots.

[DummeBirger]

Jeg synes Dr. David Thorpe (jeg har postet en artikkel av ham i progforumet for ikke lenge siden) har sagt det som trengs å si om hele grunge sjangeren.

Do you know why so many twenty- and thirty-somethings nowadays yearn for the era when grunge ruled America? It’s because back then it was fashionable to be a loser. You could roll out of bed in yesterday’s clothes, tell your dad to go f**k himself, and head to the coffee joint to peer at your stubbly reflection in some thrillingly disheveled girl’s glasses. It was like being a hippie, except you didn’t have to care about anything (except maybe AIDS or abortion, and even then, only when it was pragmatically necessary to care). It was like being a punk, but you didn’t have to worry about being uncool, because everybody was a loser. The music was specially engineered to sound good when listened to from big green bong water-stained couches with ripped upholstery. You didn’t have to worry too much when your hero died of a heroin overdose, because the Pacific Northwest was a bottomless reservoir of untapped indie talent, and somebody even more rugged would step up to fill your hero’s army boots.

[stunix]

Jeg har ikke noe spesielt forhold til verken Cobain eller Nirvana, men velger å respektere at mange har sansen for denslags. Det er ikke til å unngå at en betydelig folkemengde der ute har svært sansen for denne type musikk, og derav ser opp til fronfiguren selv - Kurt Cobain. Selv liker jeg bedre Alice in Chains, om jeg først skal nevne et av få grunge-band jeg kan høre på.

[Lang trang gang]

Jeg synes Dr. David Thorpe (jeg har postet en artikkel av ham i progforumet for ikke lenge siden) har sagt det som trengs å si om hele grunge sjangeren.

Do you know why so many twenty- and thirty-somethings nowadays yearn for the era when grunge ruled America? It’s because back then it was fashionable to be a loser. You could roll out of bed in yesterday’s clothes, tell your dad to go f**k himself, and head to the coffee joint to peer at your stubbly reflection in some thrillingly disheveled girl’s glasses. It was like being a hippie, except you didn’t have to care about anything (except maybe AIDS or abortion, and even then, only when it was pragmatically necessary to care). It was like being a punk, but you didn’t have to worry about being uncool, because everybody was a loser. The music was specially engineered to sound good when listened to from big green bong water-stained couches with ripped upholstery. You didn’t have to worry too much when your hero died of a heroin overdose, because the Pacific Northwest was a bottomless reservoir of untapped indie talent, and somebody even more rugged would step up to fill your hero’s army boots.

Og hva så? Er det ikke musikken som teller, kanskje?

[master_k]

Jeg synes Dr. David Thorpe (jeg har postet en artikkel av ham i progforumet for ikke lenge siden) har sagt det som trengs å si om hele grunge sjangeren.

Do you know why so many twenty- and thirty-somethings nowadays yearn for the era when grunge ruled America? It’s because back then it was fashionable to be a loser. You could roll out of bed in yesterday’s clothes, tell your dad to go f**k himself, and head to the coffee joint to peer at your stubbly reflection in some thrillingly disheveled girl’s glasses. It was like being a hippie, except you didn’t have to care about anything (except maybe AIDS or abortion, and even then, only when it was pragmatically necessary to care). It was like being a punk, but you didn’t have to worry about being uncool, because everybody was a loser. The music was specially engineered to sound good when listened to from big green bong water-stained couches with ripped upholstery. You didn’t have to worry too much when your hero died of a heroin overdose, because the Pacific Northwest was a bottomless reservoir of untapped indie talent, and somebody even more rugged would step up to fill your hero’s army boots.

Og hva så? Er det ikke musikken som teller, kanskje?

Enig.

[Steve Peck]

Jeg synes Dr. David Thorpe (jeg har postet en artikkel av ham i progforumet for ikke lenge siden) har sagt det som trengs å si om hele grunge sjangeren.

Do you know why so many twenty- and thirty-somethings nowadays yearn for the era when grunge ruled America? It’s because back then it was fashionable to be a loser. You could roll out of bed in yesterday’s clothes, tell your dad to go f**k himself, and head to the coffee joint to peer at your stubbly reflection in some thrillingly disheveled girl’s glasses. It was like being a hippie, except you didn’t have to care about anything (except maybe AIDS or abortion, and even then, only when it was pragmatically necessary to care). It was like being a punk, but you didn’t have to worry about being uncool, because everybody was a loser. The music was specially engineered to sound good when listened to from big green bong water-stained couches with ripped upholstery. You didn’t have to worry too much when your hero died of a heroin overdose, because the Pacific Northwest was a bottomless reservoir of untapped indie talent, and somebody even more rugged would step up to fill your hero’s army boots.

Og hva så? Er det ikke musikken som teller, kanskje?

Det er vel forsåvidt den vi har påpekt at vi ikke liker. Mulig mange her ser/hører sjarmen i en sur gitar, personlig får jeg bare vondt, og det er faktisk ikke kødd. Mulig gehøret mitt er plagsomt godt, men sure toner gjør faktisk fysisk vondt.

[Steve Peck]

Hvis Kurt Cobain ville hatt en stemt gitar, tror du ikke da han hadde kosta på seg en stemmeboks eller en gitarroadie? Tror du forresten ikke han hadde en gitarroadie? Relativt naivt å tro at en så kjent musiker ikke har den lyden han vil. Omtrent like naivt som å tro at Dimebag ikke hadde mer enn èn fuzzbox som han styrte selv.

Her er du inne på hele poenget Stian. Dersom Kurt hadde vært antydningsvis musikalsk ville han hørt at gitaren var sur og dermed forlangt å få noen som faktisk kunne jobben sin til å stemme den. At han ikke gjorde det kan bare tyde på at han ikke hørte forskjellen på en sur gitar og en rein gitar.

Så Kurt hadde med andre ord bare imbesile, eventuelt underkuede eller likegyldige (pick your choice!) personer rundt seg (de andre i bandet, produsent Butch Vig m.fl.), som ikke kunne/ville gi denne umusikalske mannen et råd eller vink om hva han skulle gjøre for at ting skulle lyde reint??

Det er jo det du sier her!

Sa ikke akkurat det, men hele gjengen var vel så høye på både det ene og det andre at de knapt nok hørte at noe var galt...

[torjo]

Hvis Kurt Cobain ville hatt en stemt gitar, tror du ikke da han hadde kosta på seg en stemmeboks eller en gitarroadie? Tror du forresten ikke han hadde en gitarroadie? Relativt naivt å tro at en så kjent musiker ikke har den lyden han vil. Omtrent like naivt som å tro at Dimebag ikke hadde mer enn èn fuzzbox som han styrte selv.

Her er du inne på hele poenget Stian. Dersom Kurt hadde vært antydningsvis musikalsk ville han hørt at gitaren var sur og dermed forlangt å få noen som faktisk kunne jobben sin til å stemme den. At han ikke gjorde det kan bare tyde på at han ikke hørte forskjellen på en sur gitar og en rein gitar.

Så Kurt hadde med andre ord bare imbesile, eventuelt underkuede eller likegyldige (pick your choice!) personer rundt seg (de andre i bandet, produsent Butch Vig m.fl.), som ikke kunne/ville gi denne umusikalske mannen et råd eller vink om hva han skulle gjøre for at ting skulle lyde reint??

Det er jo det du sier her!

Sa ikke akkurat det, men hele gjengen var vel så høye på både det ene og det andre at de knapt nok hørte at noe var galt...

Og den musikken de produserte solgte faktisk i bøtter og spann, samtidig som den ble (og fortsatt blir!) voldsomt anerkjent av kritikerne. Men brorparten av det platekjøpende publikum og kritikerkorpset er vel så høye på både det ene og det andre at de knapt nok hører at noe er galt?

Pluss at det står dårlig til med musikalske gehøret. Det er godt vi har slike som deg, Steve-Peck, som vet oppskriften på god musikk, men det er jo litt trist at du får vondt da.

[Marken]

Liker ikke Nirvana, men her er du alvorlig ute på glattisen, Steve-Peck.

[kattefisk]

Liker ikke Nirvana, men her er du alvorlig ute på glattisen, Steve-Peck.

[Steve Peck]

Og den musikken de produserte solgte faktisk i bøtter og spann, samtidig som den ble (og fortsatt blir!) voldsomt anerkjent av kritikerne. Men brorparten av det platekjøpende publikum og kritikerkorpset er vel så høye på både det ene og det andre at de knapt nok hører at noe er galt?

Er det nødvendigvis et tegn på kvalitet at noe selger godt? Og til det med kritikerne: av alle de jeg kjenner med musikkutdannelse (og det er mange) har jeg kun hørt én si noe positivt om Nirvana, mens jeg har hørt atskillig flere av dem si noe negativt om nevnte band. Kritikere har til stadighet hypa opp mye musikk som almennheten ikke har brydd seg mye om over lengre tid (New Kids on the Block fikk også mye ros av kritikerne og solgte vanvittig mye, hvor mange digger dem nå?). Prøver ikke å være noen fasit på god dårlig musikk, jeg bare stadfester hvorfor jeg personlig ikke kan fordra Nirvana.

[Steve Peck]

MongoBirger og Stiv Pekk, alvorlig talt. Neida, alle som har spilt pønk, grønsj og støyrock kan ikke spille. Vi har skjønt det nå.

Hvis du har lest noe av det jeg har skrevet tidligere i tråden, så har jeg krøpet til korset og innrømet at det nok er mange grungere som kan spille. Her uttaler jeg meg kun om Cobain.

Morons. Dere er herved fratatt enhver troverdighet i alle fremtidige diskusjoner (uansett tema), og er plassert i samme bås som Affen.

I en verden der musikalsk begavelse ikke har vært kredibelt på flere tiår tar jeg meg ikke veldig nær av ikke å få kred av deg og dine likesinnede. (Sorry at jeg høres så fordømt pompøs ut, men jeg klarer ikke la være)[/i]

[torjo]

Og den musikken de produserte solgte faktisk i bøtter og spann, samtidig som den ble (og fortsatt blir!) voldsomt anerkjent av kritikerne. Men brorparten av det platekjøpende publikum og kritikerkorpset er vel så høye på både det ene og det andre at de knapt nok hører at noe er galt?

Er det nødvendigvis et tegn på kvalitet at noe selger godt?

Tunga rett i munnen nå! Det er det ingen her som har hevdet.
Ikke prøv å tillegge motparten holdninger han ikke har.
Det var du som insinuerte at bandmedlemmene og de andre som stod bak musikken ikke hadde peiling på hva de drev med (var så høye at de knapt nok hørte at noe var galt, som du så fint formulerte det). Da er det betimelig å spørre hvorfor millioner av mennesker både har kjøpt og likt plata. Det er uinteressant hvorvidt de har "god smak" eller ikke. Kjernen i saken er at Nirvana visste hva de drev med.

Og til det med kritikerne: av alle de jeg kjenner med musikkutdannelse (og det er mange) har jeg kun hørt én si noe positivt om Nirvana, mens jeg har hørt atskillig flere av dem si noe negativt om nevnte band.

Ja, og hva så?? Når ble høy musikkutdannelse det samme som fasit på god smak? Hvordan hadde det stått til med heavy metal om så var tilfelle?

Kritikere har til stadighet hypa opp mye musikk som almennheten ikke har brydd seg mye om over lengre tid (New Kids on the Block fikk også mye ros av kritikerne og solgte vanvittig mye, hvor mange digger dem nå?).

I det ene øyeblikk bruker du dine bekjente som er musikkutdannede, og som er enige med deg om Nirvanas håpløshet, som sannhetsvitner. I det neste øyeblikk avfeier du kritikerstanden, som også til dels har musikkutdannelse og hvor mange er autoriteter på sitt område (lik det eller ei), for å hype opp døgnfluer. Det blir litt sånn "Autoriteter er fine å ha i ryggen bare de er enige med meg, lzm!"

Og apropos de paralleller du trekker mellom Nirvana og andre band, Backstreet Boys tidligere i tråden og New Kids On The Block nå, du bør kunne finne bedre sammenlikninger enn disse! NKOTB var et band som hadde (voldsom) kommersiell suksess i et par år, Nirvana har hatt både kommersiell suksess og høstet artistisk anerkjennelse i mer enn et tiår. Kan ikke se noen parallell i det hele tatt! NKOTB er mer eller mindre glemt, Nirvana vil langtfra være glemt om 10 år. Sann mine ord.

Prøver ikke å være noen fasit på god dårlig musikk, jeg bare stadfester hvorfor jeg personlig ikke kan fordra Nirvana.

Men det er jo det du har prøvd gjennom hele denne tråden, å finne "grunner" til at Nirvana er dårlig musikk, gjennom å degradere bandet og de rundt dem til umusikalske fjols, alternativt likegyldige dophuer.

At du personlig ikke kan fordra Nirvana er en ærlig sak, men vi har skjønt det nå!

[Lang trang gang]

Steve Peck, jeg er nesten målløs over din pompøsitet.

Jeg og mine likesinnede? De av oss som ikke har peiling på musikk fordi vi klarer å like artister som benytter seg av disharmoni?

Javel. Men jeg gidder egentlig ikke å kaste bort så mye tid på mennesker som tror at lydpaletten utelukkende består av lyse, livsbejaende farger. Det er nemlig mer der enn som så. Kan ikke elske uten å hate, vettu.

Men du kan gjerne ha det så godt med dine virtouse musikere med progressive musikkhøyskole-frisyrer. Det er jo de som kan spille og gi verden god musikk, må vite! De som ikke kan musikk-teori, de får bare la være å starte band, slik at de unngår å irritere deg.

Og som sagt: jeg bare venter på at en av dere skal argumentere med at lemmy er talentløs siden han har en raspende og atonal stemme med liten spennvidde. Det ville være nesten like teit som det dere bruker som argument for at grungerne var talentløse.

[Steve Peck]

Prøver ikke å være noen fasit på god dårlig musikk, jeg bare stadfester hvorfor jeg personlig ikke kan fordra Nirvana.

Men det er jo det du har prøvd gjennom hele denne tråden, å finne "grunner" til at Nirvana er dårlig musikk, gjennom å degradere bandet og de rundt dem til umusikalske fjols, alternativt likegyldige dophuer.

At du personlig ikke kan fordra Nirvana er en ærlig sak, men vi har skjønt det nå!

Det jeg har gjort der er å utdype hvorfor jeg ikke liker Nirvana. At jeg synes Cobain framstår som umusikalsk og at jeg synes det han drev med var noe dritt betyr ikke at jeg ikke kan la andre like det. Men så snart du bare skriver at du misliker en artist her på forumet kreves det en begrunnelse, og den føler jeg at jeg har fått fram. Du og alle andre må da hjertens gjerne få like Nirvana for min del.

[Steve Peck]

Steve Peck, jeg er nesten målløs over din pompøsitet.

Jeg og mine likesinnede? De av oss som ikke har peiling på musikk fordi vi klarer å like artister som benytter seg av disharmoni?

Javel. Men jeg gidder egentlig ikke å kaste bort så mye tid på mennesker som tror at lydpaletten utelukkende består av lyse, livsbejaende farger. Det er nemlig mer der enn som så. Kan ikke elske uten å hate, vettu.

Men du kan gjerne ha det så godt med dine virtouse musikere med progressive musikkhøyskole-frisyrer. Det er jo de som kan spille og gi verden god musikk, må vite! De som ikke kan musikk-teori, de får bare la være å starte band, slik at de unngår å irritere deg.

Og som sagt: jeg bare venter på at en av dere skal argumentere med at lemmy er talentløs siden han har en raspende og atonal stemme med liten spennvidde. Det ville være nesten like teit som det dere bruker som argument for at grungerne var talentløse.

Jeg har ikke noe imot dissonerende klanger i musikk. Disharmoni og urene toner er to helt forskjellige ting. Jo mer dissonnerende musikken er, jo viktigere er det at det spilles rent, ellers vil det bare framstå som "tonalt kaotisk".
Jeg har ikke noe imot musikere uten teorikunnskaper, men personlig klarer jeg ikke å like musikere som spiller/synger surt. Men jeg nekter ingen andre å like det.
Og til slutt: jeg digger Lemmy!

[Steve Peck]

Og til det med kritikerne: av alle de jeg kjenner med musikkutdannelse (og det er mange) har jeg kun hørt én si noe positivt om Nirvana, mens jeg har hørt atskillig flere av dem si noe negativt om nevnte band.

Ja, og hva så?? Når ble høy musikkutdannelse det samme som fasit på god smak? Hvordan hadde det stått til med heavy metal om så var tilfelle?

Kritikere har til stadighet hypa opp mye musikk som almennheten ikke har brydd seg mye om over lengre tid (New Kids on the Block fikk også mye ros av kritikerne og solgte vanvittig mye, hvor mange digger dem nå?).

I det ene øyeblikk bruker du dine bekjente som er musikkutdannede, og som er enige med deg om Nirvanas håpløshet, som sannhetsvitner. I det neste øyeblikk avfeier du kritikerstanden, som også til dels har musikkutdannelse og hvor mange er autoriteter på sitt område (lik det eller ei), for å hype opp døgnfluer. Det blir litt sånn "Autoriteter er fine å ha i ryggen bare de er enige med meg, lzm!"

Det jeg trakk fram der beviser vel strengt tatt bare at du ikke skal stole for mye på kritikere, enten de er utdannet eller ikke, fordi kritikken uansett bygger på kritikerens musikalske smak. Du brukte som argument at Nirvana har fått (og fortsatt får) gode kritikker, mens jeg bare understreker at kritikere bør tas med en klype salt.

[Lang trang gang]

Jasså, så du digger Lemmy? Hvorfor det, han kan jo ikke synge, så da må han jo være talentløs?

[Steve Peck]

Jasså, så du digger Lemmy? Hvorfor det, han kan jo ikke synge, så da må han jo være talentløs?

Å kunne synge eller ikke kunne synge er en vanskelig vurdering. Han følger intet klassisk ideal, nei, men han kan likevel synge (i mine ører) på sin egne, smått sjarmerende måte. Men jeg hadde ikke hatt respekt for basspillet hans om han ikke kunne stemme bassen.

Hvorvidt Kubein-Kurt hadde talent eller ikke (på sine felter) skal være usagt, men han hadde åpenbart ikke talent for intonasjon.