Man skal ikke bevege seg langt over i jazz og blues før det vanker umiddelbare ovasjoner over godt soloarbeid. Gjør man noe sånt på en metallkonsert, derimot, så får man fort "fulle iddiot, trur'u låta er over?"-blikket fra omgivelsene.
Det hender man utsettes for prestasjoner som publikum blir ganske fra seg over, da; en ting var gitarhøvlinga som Absolute Steel disket opp med på John Dee, men å holde en tone så lenge at man rekker å løpe ringer rundt Eric Adams ("Carry On"), det er nesten uhyggelig.
(Ellers husker jeg ovasjonene Ihsahn fikk etter en gjennomdelikat solo i Peccatums sett på første Inferno, men nå er vi vel omtrent over i jazz-land.)
Hva syns dere? Er det nok med fyllesvina som hojer i tide og utide? Bør metallfans holde seg til å være saueflokk og ikke tiljuble individuelle prestasjoner? Er metall best egnet til å nyte stillesittende? Er det for langt mellom gode musikere til at vi gidder? Er lyden på konsertene så lav at vi ikke applauderer i frykt for å overdøve bandet så de mister tråden og spiller feil?
Jørn Lande: "Out To Every Nation"
