ALICE COOPER
-
Topic author - Rocker
- Posts: 1328
- Joined: 22 Nov 2004, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
- Age: 48
ALICE COOPER
Har vært oppe tråder før som har fokusert på enkelte perioder, men her kan man diskutere hele mannens karriere. Personlig er jeg utrolig glad i alt han har gjort, og han har ingen skiver jeg vil betegne som direkte svak. Pretties for You og Easy Action er klart noe særere enn mannens senere verker, men også disse har sine høydepunkter. Mange er negativ til perioden 80-83, men jeg elsker også disse skivene, og koser meg voldsomt med både Flush the Fashion, Special Forces, Zipper...og DaDa.
Kjør debatt!!
PS: Ny Cooper-skive, Along Came a Spider, skal forhåpentlig ut i 2007!!!
Kjør debatt!!
PS: Ny Cooper-skive, Along Came a Spider, skal forhåpentlig ut i 2007!!!
Welcome to my Nightmare, men det er vel en del album her jeg ikke har hørt, for eksempel alt etter Hey Stoopid. De fire skivene som kom da, med den til slutt, synes jeg er skrekkelig dårlige.
Dessuten er Welcome to my Nightmare en utrolig kul platetittel.
Dessuten er Welcome to my Nightmare en utrolig kul platetittel.
Følte meg programforpliktet til å stemme DaDa...
Mener det forsåvidt også, selv om man definitivt ikke skal kimse av f.eks Killer.
Det man trenger av Alice Cooper er etter min mening "Life and Crimes of"-boksen, supplert med Killer, Billion Dollar Babies, DaDa, The Last Temptation og Dragontown.
Skal man komplettere videre kan man fortsette omtrent i denne rekkefølgen:
Gruppe 1: Welcome to my Nightmare, Goes to Hell, From the Inside, Special Forces, Constrictor, Raise Your Fist and Yell, Hey Stoopid, Brutal Planet.
Gruppe 2: Love it to Death, School's Out, Muscle of Love
Og så resten.
Innenfor hver gruppe kan man gjerne se an hvilke perioder i Coopers karriere man personlig liker best og først kjøpe album fra disse. Albumene er ganske tydelig delt inn i perioder med tilnærmet samme stil på musikken, mens det er tiltels store forskjeller mellom periodene. Er man Alice Cooper-fan får man en variert musikksmak.
Før det kommersielle gjennombruddet:
Pretties for You
Easy Action
De klassiske Alice Cooper group albumene:
Love It to Death
Killer
School's Out
Billion Dollar Babies
Muscle of Love
Første soloplate:
Welcome to My Nightmare
Slutten på 70-tallet:
Alice Cooper Goes to Hell
Lace and Whiskey
From the Inside
Den mer punk-aktige perioden:
Flush the Fashion
Special Forces
Zipper Catches Skin
Siste plate før Alice blir nykter:
DaDa
Heavy metal-perioden:
Constrictor
Raise Your Fist and Yell
Trash
Hey Stoopid
Konseptuelt mellomspill:
The Last Temptation
Moderne Alice:
Brutal Planet
Dragontown
Tilbake til garasjerocken:
The Eyes of Alice Cooper
Dirty Diamonds
Mener det forsåvidt også, selv om man definitivt ikke skal kimse av f.eks Killer.
Det man trenger av Alice Cooper er etter min mening "Life and Crimes of"-boksen, supplert med Killer, Billion Dollar Babies, DaDa, The Last Temptation og Dragontown.
Skal man komplettere videre kan man fortsette omtrent i denne rekkefølgen:
Gruppe 1: Welcome to my Nightmare, Goes to Hell, From the Inside, Special Forces, Constrictor, Raise Your Fist and Yell, Hey Stoopid, Brutal Planet.
Gruppe 2: Love it to Death, School's Out, Muscle of Love
Og så resten.
Innenfor hver gruppe kan man gjerne se an hvilke perioder i Coopers karriere man personlig liker best og først kjøpe album fra disse. Albumene er ganske tydelig delt inn i perioder med tilnærmet samme stil på musikken, mens det er tiltels store forskjeller mellom periodene. Er man Alice Cooper-fan får man en variert musikksmak.
Før det kommersielle gjennombruddet:
Pretties for You
Easy Action
De klassiske Alice Cooper group albumene:
Love It to Death
Killer
School's Out
Billion Dollar Babies
Muscle of Love
Første soloplate:
Welcome to My Nightmare
Slutten på 70-tallet:
Alice Cooper Goes to Hell
Lace and Whiskey
From the Inside
Den mer punk-aktige perioden:
Flush the Fashion
Special Forces
Zipper Catches Skin
Siste plate før Alice blir nykter:
DaDa
Heavy metal-perioden:
Constrictor
Raise Your Fist and Yell
Trash
Hey Stoopid
Konseptuelt mellomspill:
The Last Temptation
Moderne Alice:
Brutal Planet
Dragontown
Tilbake til garasjerocken:
The Eyes of Alice Cooper
Dirty Diamonds
-
- Belieber
- Posts: 30
- Joined: 22 Jun 2004, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
Det som kjennetegner Cooper for meg er at han aldri har gitt ut ei fullgod skive. Både Constrictor, Trash og Hey Stoopid har mange lyspunkter, så det må bli en av disse. Tror jeg går for førstnevnte i dag. 70-tallet blir litt for tamt for meg. Men No More Mr Nice Guy og de kjente låtene er absolutt dugandes.
Killer, helt klart! Beste plate av noe band i perioden 70-74. Så kommer Love It To Death på andreplass. Deretter lager vi en velsmakende plasseringslapskaus av neste Cooper-platene fram til og med AC Goes to Hell + de to 80-tallsplatene Constrictor og Raise Your Fist And Yell. Resten av diskografien hans er det ikke fullt så viktig med.
Eläkööt supikoirat!
-
- Belieber
- Posts: 12
- Joined: 30 Aug 2006, 00:00
- Location: come 2 me!
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 2 times
Hey Stoopid med Welcome to My Nightmare som nr. 2. Men så har jeg bare hørt en tredjedel av diskografien..
Cirith Ungol | Revelation | Bloodstar | Demon Flight | Nigro Mantia | Tales of Medusa | Blitzkrieg | Trespass
Har ikke noe kjempestort forhold til denne karen, selvom han har masse bra enkeltlåter. Constrictor er vel det albumet jeg har som har flest god låter og her finnes også den beste av dem alle, Crawlin...
Metal music we listen
Beer ruthlessly we can drink
We feel the great alchohol
And always a beer will do it
Beer ruthlessly we can drink
We feel the great alchohol
And always a beer will do it
-
- Poser
- Posts: 251
- Joined: 11 Dec 2004, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
- Age: 36
I og med at jeg kun har omtrent 10 Alice Cooper-plater, avstår jeg fra å stemme inntil videre. Men av de jeg har, er Hey Stoopid en klar favoritt.
Jeg går for "From The Inside", men Alice har gjort i alt fire plater som får full pott hos meg, så det er tett løp her. Både "Welcome To My Nightmare", "Billion Dollar Babies" og "Constrictor" er også fullkomne, og dermed ender man opp med fire totalt forskjellige plater på toppen av lista. Alle disse viser hvor genial mye av musikken denne mannen har gjort er, men Cooper har også hatt sine klart svakere skiver.
"Pretties For You" er kun som meningsløst møl å regne, og det fungerer ikke helt med "Easy Action" heller, men deretter begynner det virkelig å ta seg opp. "Love It To Death" har sine virkelig gode sider, og med "Killer" viser Alice Cooper deretter at bandet virkelig har funnet stilen. "School's Out" er på sin side noe oppskrytt og ujevn, men så perfeksjonerer gutta det hele med "Billion Dollar Babies". Maken til plate finner man knapt. Deretter viser "Muscle Of Love" at Alice Cooper-bandet nok hadde gjort sitt, og skuffelsen er her stor etter den gedigne forgjengeren. Tiden var helt klart inne for Alice å gå solo, selv om Billion Dollar Babies' "Battle Axe" viste at ikke alt kruttet var brent for en del av de andre gutta.
Med "Welcome To My Nightmare" begynner Coopers solokarriere helt på topp, og "Alice Cooper Goes To Hell" er ikke mye svakere, men deretter begynner en berg-og-dal-banetur av ei karriere. "Lace And Whiskey" er ikke stort å skryte av, men så kommer altså "From The Inside". Her snakker vi om mannens kanskje mest undervurderte plate, og en melodiøs perle av dimensjoner. Produksjonen er glimrende, og låtene er bare fantastiske. Oppfølgeren "Flush The Fashion" er noe snodig med sine billige rytmebokser, men denne er også veldig bra.
Den store nedturen kommer så med "Special Forces", og ikke minst "Zipper Catches Skin". "Special Forces" har noe godt stoff, men produksjonen er ikke god, og helhetlig tryner Alice noe her. "Zipper Catches Skin" har på sin side ikke stort det er verdt å nevne. Dermed beveger vi oss til den sånn smått psyche "DaDa", som med sine utflippa stemninger ofte er glimrende. Et par svakere låter trekker litt ned, men alt i alt er dette ei god skive.
Comebacket med "Constrictor" var herlig, selv om skiva helt klart kunne vært feter produsert. Låtmaterialet er uansett så sterkt at denne alltid er en vinner her i gården. En ny liten nedtur kom i form av "Raise Your Fist And Yell", men det er gode låter også her. Når vi når den neste duoen av plater, "Trash" og "Hey Stoopid", er det den mer kommerse Alice vi får oppleve. Begge platene er gode, og spesielt står "Trash" sterkt.
Virkelig god, og kanskje noe undervurdert, er også "The Last Temptation". Her får vi mye klassisk Alice, og flere spor drar tankene mot eldre skiver. Mindre klassisk i soundet er derimot den fantastiske "Brutal Planet", som viser at Cooper kan ha en utrolig evne til å fornye seg. Oppfølgeren "Dragontown" følger hakk i hel, men klarer ikke helt å leve opp til "Brutal Planet".
Da er vi over på det foreløpig siste kapittelet i Coopers historie, garasjerocken i form av "The Eyes Of Alice Cooper" og "Dirty Diamonds". Sistnevnte har sine gode låter, mens "The Eyes..." på mange måter har lite å by på.
Alt i alt har Alice Cooper en av rockehistoriens mest imponerende karrierer, og en av de mer solide katalogene man kan finne.
"Pretties For You" er kun som meningsløst møl å regne, og det fungerer ikke helt med "Easy Action" heller, men deretter begynner det virkelig å ta seg opp. "Love It To Death" har sine virkelig gode sider, og med "Killer" viser Alice Cooper deretter at bandet virkelig har funnet stilen. "School's Out" er på sin side noe oppskrytt og ujevn, men så perfeksjonerer gutta det hele med "Billion Dollar Babies". Maken til plate finner man knapt. Deretter viser "Muscle Of Love" at Alice Cooper-bandet nok hadde gjort sitt, og skuffelsen er her stor etter den gedigne forgjengeren. Tiden var helt klart inne for Alice å gå solo, selv om Billion Dollar Babies' "Battle Axe" viste at ikke alt kruttet var brent for en del av de andre gutta.
Med "Welcome To My Nightmare" begynner Coopers solokarriere helt på topp, og "Alice Cooper Goes To Hell" er ikke mye svakere, men deretter begynner en berg-og-dal-banetur av ei karriere. "Lace And Whiskey" er ikke stort å skryte av, men så kommer altså "From The Inside". Her snakker vi om mannens kanskje mest undervurderte plate, og en melodiøs perle av dimensjoner. Produksjonen er glimrende, og låtene er bare fantastiske. Oppfølgeren "Flush The Fashion" er noe snodig med sine billige rytmebokser, men denne er også veldig bra.
Den store nedturen kommer så med "Special Forces", og ikke minst "Zipper Catches Skin". "Special Forces" har noe godt stoff, men produksjonen er ikke god, og helhetlig tryner Alice noe her. "Zipper Catches Skin" har på sin side ikke stort det er verdt å nevne. Dermed beveger vi oss til den sånn smått psyche "DaDa", som med sine utflippa stemninger ofte er glimrende. Et par svakere låter trekker litt ned, men alt i alt er dette ei god skive.
Comebacket med "Constrictor" var herlig, selv om skiva helt klart kunne vært feter produsert. Låtmaterialet er uansett så sterkt at denne alltid er en vinner her i gården. En ny liten nedtur kom i form av "Raise Your Fist And Yell", men det er gode låter også her. Når vi når den neste duoen av plater, "Trash" og "Hey Stoopid", er det den mer kommerse Alice vi får oppleve. Begge platene er gode, og spesielt står "Trash" sterkt.
Virkelig god, og kanskje noe undervurdert, er også "The Last Temptation". Her får vi mye klassisk Alice, og flere spor drar tankene mot eldre skiver. Mindre klassisk i soundet er derimot den fantastiske "Brutal Planet", som viser at Cooper kan ha en utrolig evne til å fornye seg. Oppfølgeren "Dragontown" følger hakk i hel, men klarer ikke helt å leve opp til "Brutal Planet".
Da er vi over på det foreløpig siste kapittelet i Coopers historie, garasjerocken i form av "The Eyes Of Alice Cooper" og "Dirty Diamonds". Sistnevnte har sine gode låter, mens "The Eyes..." på mange måter har lite å by på.
Alt i alt har Alice Cooper en av rockehistoriens mest imponerende karrierer, og en av de mer solide katalogene man kan finne.
The beating of my heart is a drum and it's lost
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
And it's looking for a rhythm like you
You can take the darkness from the pit of the night
And turn it into a beacon burning endlessly
http://www.rockandrolldreams.com
http://www.facebook.com/rockandrolldreams
-
- Poser
- Posts: 354
- Joined: 23 Mar 2004, 00:00
- Mood:
- Has thanked: 0
- Been thanked: 0
Welcome to my Nightmare, men nest siste skive The Eyes Of Alice Cooper er også pokker meg noe av det beste mannen har prestert
Mannen har myyyyyye fett i diskografien
Mannen har myyyyyye fett i diskografien
Utsagn fra Brumunddal:Han: "Je må innrømme att je er litt på sjekker'n"
Hun: "Det kommer du ikke langt med her"
Han:"Je kjæm helt i fra Åsbygda je"!
Being a Klopp-timist YNWA <3
Hun: "Det kommer du ikke langt med her"
Han:"Je kjæm helt i fra Åsbygda je"!
Being a Klopp-timist YNWA <3
steinman wrote:Virkelig god, og kanskje noe undervurdert, er også "The Last Temptation". Her får vi mye klassisk Alice, og flere spor drar tankene mot eldre skiver.
Denne plata er for min del klart sterkere enn både "Trash" og "Hey Stoopid". Ikke helt av 1971-75-kvalitet, men veldig trivelig!
Ta tårnet, Ebralidze!
Stemte love you to death. Ble en sånn rar pling-lyd når jeg stemte. Snedig.