Toto

[steinman]

Siden jeg liker å lage avstemninger for de få, fortsetter jeg i samme stil. Derfor tar vi nå for oss det som kanskje er den blå klodens mest misforståtte band, Toto. Bandet blir av mange sett på som et popband, men det er så mye mer enn pop i Totos tidvis proga og rocka AOR. Låtmaterialet, kombinert med utrolige musikalske ferdigheter i alle ledd, og ikke minst Steve Lukathers fantastiske traktering av gitaren, gjør Toto blant annet til et av de aller beste liveband man kan oppleve.

For å understreke de tidligere nevnte misforståelsene rundt Toto liker jeg å plukke frem en historie fra bandets konsert i Oslo Spektrum høsten 1992. Der havna ei relativt intetanende dame på setet ved siden av meg, og da Toto – med en headbangende Lukather – inntok scena med "Gypsy Train" dulta den nevnte dama borti meg og spurte "Hvem er det som er på nå?". Jeg svarte litt sjokkert "Toto", hvorpå dama med ei hengeleppe helt nedpå knærne utbrøt "Jeg trodde ikke de var så heavy".

Så over til en liten historisk gjennomgang. Gjengen med studiomusikere – som blant annet skulle gjøre mye av jobben på Alice Coopers beste album, "From The Inside", for ikke å snakke om en del instrumentering på ei relativt populært plate kalt "Thriller" – som kollektivt gikk under navnet Toto platedebuterte med nettopp "Toto" i 1978, der vi blant annet finner storklassikeren "Hold The Line". Umiddelbart leverte bandet her et av sine beste album, og for å understreke at gjengen mente alvor kom den ypperlige oppfølgeren, "Hydra", allerede året etter, før en liten nedtur dukka opp i form av "Turn Back". Som alle Totos plater, inkludert de svakere, finner vi riktignok også her noen glimrende låter.

En enorm kommersiell suksess kom for Toto i 1982 da "IV" ble sluppet, og "Africa" og "Rosanna" ble megahits verden over. Suksessen gikk så vokalist Bobby Kimball til hodet (og nesa?), og før bandet gikk videre med "Isolation" hadde Fergie Frederiksen grepet tak i mikrofonen, før Joseph Williams så kom på banen som vokalist nummer tre før "Fahrenheit" så dagens lys. Nå skal det sies at Toto hele veien har vært et band der flere av bandets medlemmer har stått for vokalarbeidet, og både Steve Lukather og David Paich må nevnes i den sammenheng. Personlig foretrekker jeg nok Toto med nettopp Lukather som vokalist.

Etter et par litt ujevne plater tok det seg veldig opp med "The Seventh One", som blant annet byr på den strålende progpoplåta "Stop Loving You". Deretter er det igjen tid for vokalistbytte, og Jean-Michel Byron har tatt plass bak mikrofonstativet på noen nye låter som kom på samleplata "Past To Present - 1977-1990".

I 1992 kom "Kingdom Of Desire", Totos mest rocka skive, og nå var bandet redusert til en kvartett, der Lukather var hovedvokalist. Dette ble også trommis Jeff Porcaros siste plate da han døde før albumet ble utgitt. Supertrommis Simon Phillips fikk jobben med å erstatte Porcaro på den kommende turneen, noe som viste seg såpass vellykka at Toto valgte å gå videre etter tapet av en bror. Med "Tambu" fortsatte bandet så som en kvartet, og mye bra stoff finner vi også på denne plata, selv om skiva er et stykke unna å være like tøff som forgjengeren.

Totos tjueårsjubileum ble markert ved å gi ut "XX", som inneholdt tidligere uutgitt Toto-materiale, innspilt gjennom de siste 20 åra. Etter hvert kom også gamlevokalist Bobby Kimball inn i bandet igjen, og sammen gjorde gutta deretter "Mindfields" i 1999, før coverplata "Through The Looking Glass" ble sluppet som en liten markering av bandets 25 års eksistens.

I fjor kom det som er Totos foreløpig siste plate, "Falling In Between", og der viser bandet at evnene til å lage fantastisk musikk fortsatt er tilstede. Plata står seg da også som et av bandets beste album, og viser i så måte at man aldri skal avskrive gamle dinosaurer.

Når stemmen skal avgis står valget mellom "Toto", "Hydra", "IV", "Kingdom Of Desire" og "Falling In Between", men mye av nostalgiske grunner – og fordi jeg som tidligere nevnt har en forkjærlighet for Toto med Lukather som vokalist – faller valget på "Kingdom Of Desire".

[Stian]

Normalt er jeg veldig forsiktig med å ytre misnøye med banda du liker, ettersom det blir så lange innlegg av det, men utover gitarspillinga til Lukather synes jeg Toto er forferdelig intetsigende og platt. Hadde Toto vært lesestoff, snakker vi legeromaner.

Unnskyld.

[M-77]

Du glemte bandets eneste gode utgivelse! Filmmusikken til Dune. Den ville fått min stemme!

[Sigurd]

Toto har jeg brukt til å ødelegge nachspiel. Ellers er det jukebox-band for meg, har ikke noe større forhold til dem enn schlagerne.

[hateyou]

En av tidenes kjedeligste band uten tvil. Hvis man ikke har tilgang til valium, skaff Toto.

[MickeyMarz]

Toto suger hestkuk!

[steinman]

Normalt er jeg veldig forsiktig med å ytre misnøye med banda du liker, ettersom det blir så lange innlegg av det.

Hva, mener du jeg har for lange poster? Det hadde jeg aldri trodd noen ville mene.

Du glemte bandets eneste gode utgivelse! Filmmusikken til Dune. Den ville fått min stemme!

Den ble ikke glemt, men siden plata ofte ikke regnes med i den normale Toto-diskografien valgte jeg ikke å ta den med. Nå skjønner jeg derimot at jeg kanskje burde hatt den med. Sorry!

[BruunoRamone]

Her skal du få din velfortjente støtte Steinman. I hvertfall delvis. Toto er et superb band med skamgode musikre. Jeg har nok min favorittperiode fra 81-88 og skivene som kom i denne perioden. Og det er knallgode skiver. Turn Back og IV kniver om sjefstittelen, selv om de sannsynligvis fortjener den begge to. Jeg har imidlertid alltid hatt en stor forkjærlighet til Turn Back, mest på grunn av English Eyes og Live For Today. To låter som gruser Africa og Rosanna. Så min stemme går nok til "nedturen" som du kaller den, Turn Back.

[steinman]

Det er gode låter du nevner der, og spesielt er "English Eyes" ypperlig.

[Jonas.E]

Party In Simons Pants! JÆÆÆVLIG FETT

[torjo]

Jeg har stor sans for Toto, men må legge til at de aldri har laget noe mesterverk, i hvert fall ikke i perioden 1978-95. Det senere materialet kjenner jeg ikke, men jeg har mine tvil om det matcher det beste fra 70- og 80-tallet, akkurat som alle andre band i samme kategori. Alle studioplatene består av skikkelig godt håndverk og gode låter, men de mangler kanskje det lille ekstra, som du finner på Bostons debut eller Journeys "Escape". Du kan uansett stole på Toto, enten du liker dem eller ikke.

De beste platene er "Hydra", "Toto IV", "Isolation" og "The Seventh One", som alle er jevngode. De får karakteren 8/10 av meg.

Dernest følger "Toto", "Turn Back" og "Kingdom Of Desire", som jeg gir 7/10.
"Fahrenheit" og "Tambu" står til 6/10, mens jeg aldri har hatt sans for "Absolutely Live" (5/10).

Normalt sett ville jeg kanskje sagt at "Toto IV" er den beste, men kanskje jeg skulle være litt utradisjonell og si "Hydra"? Side 1 er kanskje den beste enkeltsiden på noe Toto-album.

[NastyBondage]

Boooooring

[Affen]

Ser glamgutta har dype, seriøse meninger om Toto, gitt.

Toto er selvsagt et fantastisk band, og har ingen skiver lavere enn 4 på terningen. Har flere favoritter, så må tygge litt på det før jeg stemmer her

[MickeyMarz]

Akkuratt som prog/dødmetall/powermetal gutta har dype og seriøse meninger om Tigertailz

[Yatzy]

Gir min stemme til Kingdom of Desire. En litt utradisjonell Toto-skive, men faktisk den jeg har spilt mest opp igjennom årenes løp. Jeg har sansen for mye av det Toto har gjort, men samtidig har jeg en forkjærlighet til mye av det bandmedlemene har gjort utenfor Toto - enten som studiomusikere eller soloutgivelser.Bobby Kimball's to soloskiver er feite, det samme er Lukather's første.
I 1983 spilte flesteparten av bandmedlemene på ei skive med et prosjekt låtskriverne Tom Kelly og Billy Steinberg hadde fått kontrakt på. I-Ten kalte de seg, og dersom dette hadde vært ei rein Toto-skive hadde denne fått min stemme. (Ofte omtalt som the lost Toto album.) Som en kuriositet kan nevnes at nettopp Tom Kelly var bandets mentor i de tidlige år. Han var ofte med på turneene og var tiltenkt jobben som vokalist i bandet. Kelly var derimot en del eldre enn resten av bandet, og han var lite interessert i å turnere over lengre perioder. Sikkert like greit med tanke på alle penga han gjorde som låtskriver i årene som fulgte....

Nei, nå spora jeg helt av gitt.

[Lynchomaniac]

Bandet har gitt ut mye glimrende musikk, men skal alikevel ikke påstå at jeg kjenner hele diskografien så alt for godt på tross av at jeg trpor jeg har hørt så godt som "rubb og stubb". Slites mellom Kingdom Of Desire og Tambu, men tror faktsik at jeg velger sistnevnte siden jeg har sterkest forhold til den! Isolation blir for meg å finne på en sterk 3. plass.

Synes at The Seventh One skiva blir litt i overkant sukkersøt, mens sisteskiva var av det overraskende slaget - med litt Prog og Fusion-atmosfæriske tendenser

Har kasta denne steinen i glasshus før, men jeg våger å ytre den igjen;
fler enn men som synes at Bobby Kimball ikke er allverden lengre?
Jeg har dog aldri vært gigafan av mannen, men at han han har hatt en mildt sagt "over middels røst" er vel hevet over enhver tvil. Men hva jeg har hørt fra den kanten senere år har slettes ikke imponert meg - noe som kom til min oppdagelse da jeg lyttet på Crimes Of Passion-låta fra den glimrende Radioactive-skiva Ceremony Of Innocence. Der sliter han noe voldsomt, og det er langt fra hva jeg hadde forventet av en sådann ringrev.

For Toto-entusiaster kan jeg osgå nevne;
*at "hele Toto" past and present" minus Lukather bidrar på den første Radioactive Ceremony Of Innocence - og at oppfølger'n YEAH er trolig enda et hakk bedre og litt hardere, begge er skiver som trygt kan anbefales på det sterkeste. Mens Lukather bidrar på 3. skiva Taken, men jeg anser den for å være den absolutt svakeste. Alle skiver er i en åpenbar "Toto-ånd" selvfølgelig, ettersom primus motor -svensken Tommy Denander er superfan og gutta selv mer enn villig bidrar.

Skulle du ønske enda mer Toto-aktige saker dersom du venter deg ihjel på bandets neste outing, skal du sjekke ut nok en svensk konstellasjon i Corin & Edman's Roc De Light (neida jeg glemte ikke k'en i Roc!)!
Claes Corin er et hittils ubeskrevet blad som alltid har hatt et uforløst muskalsk talent der han har somla rundt i mindre svenske band - men når han gav jernet på egenhånd, fikk han også hjelp av ikke ubetydelige Göran Edman på vokal som likte hva han hørte og ville bidra. Også her syder det av Toto'ske stemninger, og da referer jeg selvfølgelig ikke til Karaokebula på Gjøvik Knallskive dette også, anbefales

[steinman]

Har kasta denne steinen i glasshus før, men jeg våger å ytre den igjen;
fler enn men som synes at Bobby Kimball ikke er allverden lengre?
Jeg har dog aldri vært gigafan av mannen, men at han han har hatt en mildt sagt "over middels røst" er vel hevet over enhver tvil. Men hva jeg har hørt fra den kanten senere år har slettes ikke imponert meg - noe som kom til min oppdagelse da jeg lyttet på Crimes Of Passion-låta fra den glimrende Radioactive-skiva Ceremony Of Innocence. Der sliter han noe voldsomt, og det er langt fra hva jeg hadde forventet av en sådann ringrev.

Kimball har aldri vært noen stor favoritt her i gården, men jeg har heller ikke noen problemer med ham. I den grad det har vært mindre interessante elementer i bandet, er det likevel Mr. Kimball som må trekkes frem i den sammenhengen.

[Affen]

Ser glamgutta har dype, seriøse meninger om Toto, gitt.

Toto er selvsagt et fantastisk band, og har ingen skiver lavere enn 4 på terningen. Har flere favoritter, så må tygge litt på det før jeg stemmer her

Må ta en kjapp gjennomgang de neste dagene nå. Kommer med en mer innholdsrik post når jeg har fått skumma gjennom litt og kommet inn i et lite Toto-kick

[Lynchomaniac]

Har kasta denne steinen i glasshus før, men jeg våger å ytre den igjen;
fler enn men som synes at Bobby Kimball ikke er allverden lengre?
Jeg har dog aldri vært gigafan av mannen, men at han han har hatt en mildt sagt "over middels røst" er vel hevet over enhver tvil. Men hva jeg har hørt fra den kanten senere år har slettes ikke imponert meg - noe som kom til min oppdagelse da jeg lyttet på Crimes Of Passion-låta fra den glimrende Radioactive-skiva Ceremony Of Innocence. Der sliter han noe voldsomt, og det er langt fra hva jeg hadde forventet av en sådann ringrev.

Kimball har aldri vært noen stor favoritt her i gården, men jeg har heller ikke noen problemer med ham. I den grad det har vært mindre interessante elementer i bandet, er det likevel Mr. Kimball som må trekkes frem i den sammenhengen.

Jøsses, der trodde jeg vi var på sterk kollisjonskurs der - desto mer gledelig at fler har innsett at Kimball har passert "middagshøyden"....

[Thunderbear]

Ikke fulgt med all verden på Toto i senere tid, men Isolation, Hydra og Debuten er fin-fine plater!

Jeg stemmer Isolation.