"Tegneserier for voksne"

[Gladøks]

NEI, denne tråden handler IKKE om p***o!

Det jeg tenker på er nyere amerikanske/engelske tegneserier av det mer hardkokte slager - slike som i Norge gjerne kom på trykk i Magnum / Magnum Spesial / Inferno på 90-tallet, og som gjerne var merka på omslaget med "Tegneserier for voksne". Eksempler er:

- Sandman
- Preacher
- Hellblazer
- Spawn
- Transmetropolitan
- Bone
- Watchmen
- Witchblade
- Swamp Thing
- 100 Bullets
- Lucifer
Osv...

Noen fans her av slike serier? Tenkte nok det, ja. Det slo meg her tidligere i dag, mens jeg diskuterte Hellblazer i en annen tråd, at det kunne väre på sin plass med en egen tråd om slike serier.

For å starte tråden, så trenger jeg hjelp til å finne navnet på en slik serie. Det gjelder en serie som kom på trykk på norsk ei gang på 90-tallet - antakeligvis i "Magnum Spesial"/"Magnum Presenterer". Serien det gjelder handla om en fyr som er halvt demon, halvt menneske - han ser ut som et menneske til vanlig, men kan skifte til å bli en slags halfbreed demon når han vil.

Han kom til verden etter at ei dame ble voldtatt av en demon. Slikt skjer visstnok innimellom, og avkommet ender som oftest opp med å spille på h*****e lag, og löper rundt i verden og gjör massakrer på sine fedres ordre. Men vår helt går sine egne veier, og vil leve uavhengig av demonene og h*****e. Helt tilfeldig finner han en port i New York som förer ham over til en annen dimensjon, i den norske oversettelsen bare kalt "Annensteds" eller noe slikt. Den ser ut som en stor, folketom, eventyraktig by, med konstant nattehimmel over. Der treffer han ei dame som også er halvdemon, og som i likhet med ham ikke vil utföre demonfedrenes ordre. Hun trener ham opp til å kunne kjempe mot de andre mer lojale halvdemonene, og de starter opp en krig mot disse.

Er det noen som har noen idé om hva denne serien heter? (Og nei, det er IKKE Spawn!) Det kom bare ut ett nummer på norsk, og jeg skulle så gjerne ha lest mer av den, hvis det da har kommet ut mer av den på engelsk. I det minste skulle jeg hatt tak i denne historien igjen, og lest den på nytt.

Edit: Og nei, det er IKKE Hellboy heller!

[Tarmsaft]

Leste en Sandman en gang.. "Nøkkelen til h*****e". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomdype historien. Aldrig meir.

[Stian]

Leste en Sandman en gang.. "Nøkkelen til h*****e". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomdype historien. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med i disse seriene. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass folk, som regel tegna av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at de som tegner som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

På den annen side, det hadde vært j****g kult å finne en serie jeg liker.

[EUROPHIEND]

Battlepope og Canardo...

[Gladøks]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så sant.

[evilbanana]

Bestekompisen min har en temmelig svær samling av Spawn og Spawn-spinoffs. Mye bra! Har det slutta å komme på norsk?

Kunne tenkt meg å lest mer Sandman. Har lest en sånn litt utenforstående greie, og det virka ganske spennende.

[Stian]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så ga de ut Cold Lake også, så det ble virkelig stygt i dette tilfellet.

[Gladøks]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så ga de ut Cold Lake også, så det ble virkelig stygt i dette tilfellet.

Nå var ikke sarkasmen min retta mot Celtic Frost, men mot metal generelt, i & med at din og Tarmsafts beskrivelse av "tegneserier for voksne"-sjangeren lekende lett kan sies å holde for metal-sjangeren også.

[Gladøks]

Nå tenkte jeg egentlig på amerikanske & engelske serier i denne tråden, men Canardo er såpass töff at han får slippe til han også.

[Stian]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så ga de ut Cold Lake også, så det ble virkelig stygt i dette tilfellet.

Nå var ikke sarkasmen min retta mot Celtic Frost, men mot metal generelt, i & med at din og Tarmsafts beskrivelse av "tegneserier for voksne"-sjangeren lekende lett kan sies å holde for metal-sjangeren også.

Nå trodde jeg nesten bare det var Wig Wam som ikke kom gjennom helseriøs-nåløyet ditt i den sjangeren, ettersom det er de du har nevnt i den slags diskusjoner.

[Gladøks]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så ga de ut Cold Lake også, så det ble virkelig stygt i dette tilfellet.

Nå var ikke sarkasmen min retta mot Celtic Frost, men mot metal generelt, i & med at din og Tarmsafts beskrivelse av "tegneserier for voksne"-sjangeren lekende lett kan sies å holde for metal-sjangeren også.

Nå trodde jeg nesten bare det var Wig Wam som ikke kom gjennom helseriøs-nåløyet ditt i den sjangeren, ettersom det er de du har nevnt i den slags diskusjoner.

Grunna til at jeg ikke liker Wig Wam, er fordi de gjör narr av sin egen sjanger, og må väre "selvironiske" og ha "glimt-i-öyet" for å kunne bli svelgt av massene. Heldigvis mangler metal generelt dette "glimtet i öyet", og er i stedet "selvhöytidelige" og "pretensiöse", noe som er ett av mange karaktertrekk som jeg elsker ved sjangeren.

Hvis du ikke liker selvhöytidelige og pretensiöse serier, så forundrer det meg at du liker så selvhöytidelig og pretensiös musikk som metal. Jeg tror du bör låne mer öre til Wig Wam og The Darkness, de ser mer ut til å väre i din gate - de veier opp pretensiösiteten med masse selvironi og glimt i öyet!

[Stian]

Jeg liker The Darkness, jeg, men ikke Wig Wam. Og det er fordi jeg kan like glam, men ikke puddelrock.

[Tarmsaft]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så ga de ut Cold Lake også, så det ble virkelig stygt i dette tilfellet.

Nå var ikke sarkasmen min retta mot Celtic Frost, men mot metal generelt, i & med at din og Tarmsafts beskrivelse av "tegneserier for voksne"-sjangeren lekende lett kan sies å holde for metal-sjangeren også.

Føler ikke den sammenligningen er helt holdbar egentlig.. hvor det i tegneserie er historien og teksten som er viktigst for opplevelsen for min del, er det i metal musikken som står i fokus. Hadde musikken vært elendig, hadde jeg ikke hørt på det samme hvor bra tekster de hadde. Men i en glorete fantastiverden det Stian nevnte skinner så j****g godt igjennom, blir jeg sittende med en flau ettersmak i munnen.

Ikke det at ikke finnes musikk som gjør det samme. Mye powermetal og Manowarl gjør meg regelrett ille til mote.

[Øl]

Gladøks: Serien du tenker på heter "Breed". Ufattelig lenge siden jeg har lest den, men tror jeg har Magnum-bladene med den ennå. Rimelig barsk serie om jeg husker riktig.

[Herr_L]

Gladøks, serien du etterlyser heiter Breed av Jim Starlin. Kom originalt i seks nr.
Vil tippe Magnum-utgåva berre hadde med dei tre første. Hugsar han slutta
midt i og har aldri lest resten, desverre.

[Gladøks]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så ga de ut Cold Lake også, så det ble virkelig stygt i dette tilfellet.

Nå var ikke sarkasmen min retta mot Celtic Frost, men mot metal generelt, i & med at din og Tarmsafts beskrivelse av "tegneserier for voksne"-sjangeren lekende lett kan sies å holde for metal-sjangeren også.

Føler ikke den sammenligningen er helt holdbar egentlig.. hvor det i tegneserie er historien og teksten som er viktigst for opplevelsen for min del, er det i metal musikken som står i fokus. Hadde musikken vært elendig, hadde jeg ikke hørt på det samme hvor bra tekster de hadde. Men i en glorete fantastiverden det Stian nevnte skinner så j****g godt igjennom, blir jeg sittende med en flau ettersmak i munnen.

Ikke det at ikke finnes musikk som gjør det samme. Mye powermetal og Manowarl gjør meg regelrett ille til mote.

Whatever rocks your boat, darling. Det eneste jeg ville påpeke, er at den kritikken du og Stian kom med mot slike tegneserier, närmest ordrett kunne värt tatt ut fra mainstream medias omtale av metal på den tida av 90-tallet da metalhatet sto på som verst. Ja, du måtte selvsagt ha bytta ut ordet "tegneserie" med "metal", men ellers hadde det värt klin likt. Og kritikken gjaldt da ikke bare tekster, men også bandenes generelle holdning, slik den lyste gjennom i bl.a. musikken. Gitarsoloer, doble basstrommer, tostemte gitarer, blastbeats og 80-tallsvokal/ deathvokal /blackvokal? Nei, uff, pretensiös og selvhöytidelig musikk for tenåringer som ennå ikke har fått pult!

[Øl]

Vet jeg har en Magnum Breed-spesial liggende, men om det var den komplette serien husker jeg ikke.

[Stian]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så ga de ut Cold Lake også, så det ble virkelig stygt i dette tilfellet.

Nå var ikke sarkasmen min retta mot Celtic Frost, men mot metal generelt, i & med at din og Tarmsafts beskrivelse av "tegneserier for voksne"-sjangeren lekende lett kan sies å holde for metal-sjangeren også.

Føler ikke den sammenligningen er helt holdbar egentlig.. hvor det i tegneserie er historien og teksten som er viktigst for opplevelsen for min del, er det i metal musikken som står i fokus. Hadde musikken vært elendig, hadde jeg ikke hørt på det samme hvor bra tekster de hadde. Men i en glorete fantastiverden det Stian nevnte skinner så j****g godt igjennom, blir jeg sittende med en flau ettersmak i munnen.

Ikke det at ikke finnes musikk som gjør det samme. Mye powermetal og Manowarl gjør meg regelrett ille til mote.

Whatever rocks your boat, darling. Det eneste jeg ville påpeke, er at den kritikken du og Stian kom med mot slike tegneserier, närmest ordrett kunne värt tatt ut fra mainstream medias omtale av metal på den tida av 90-tallet da metalhatet sto på som verst. Ja, du måtte selvsagt ha bytta ut ordet "tegneserie" med "metal", men ellers hadde det värt klin likt. Og kritikken gjaldt da ikke bare tekster, men også bandenes generelle holdning, slik den lyste gjennom i bl.a. musikken. Gitarsoloer, doble basstrommer, tostemte gitarer, blastbeats og 80-tallsvokal/ deathvokal /blackvokal? Nei, uff, pretensiös og selvhöytidelig musikk for tenåringer som ennå ikke har fått pult!

Den er grei, Siv Jensen.

[Gladøks]

Gladøks: Serien du tenker på heter "Breed". Ufattelig lenge siden jeg har lest den, men tror jeg har Magnum-bladene med den ennå. Rimelig barsk serie om jeg husker riktig.

Gladøks, serien du etterlyser heiter Breed av Jim Starlin. Kom originalt i seks nr.
Vil tippe Magnum-utgåva berre hadde med dei tre første. Hugsar han slutta
midt i og har aldri lest resten, desverre.

Takketakk begge to! Den skal sökes opp!

Trist det bare kom seks nummer i alt, den virka som den hadde solid potensiale.

[Gladøks]

Hörte et metal-album ei gang.. "To Mega Therion". Heeel hinsides elendig. Jeg ble flau av hele greia, det pretensiøse språket og den liksomseriöse holdninga. Aldrig meir.

Noe av det samme jeg sliter med denne musikken. Selvhøytidelighet og overdrevent bad-ass-musikk, som regel komponert av ymse avvikere og mobbeoffere. Skinner gjennom noe j****g at musikerne som oftest er a-sosiale folk med solide mindreverdighetskomplekser.

Så ga de ut Cold Lake også, så det ble virkelig stygt i dette tilfellet.

Nå var ikke sarkasmen min retta mot Celtic Frost, men mot metal generelt, i & med at din og Tarmsafts beskrivelse av "tegneserier for voksne"-sjangeren lekende lett kan sies å holde for metal-sjangeren også.

Føler ikke den sammenligningen er helt holdbar egentlig.. hvor det i tegneserie er historien og teksten som er viktigst for opplevelsen for min del, er det i metal musikken som står i fokus. Hadde musikken vært elendig, hadde jeg ikke hørt på det samme hvor bra tekster de hadde. Men i en glorete fantastiverden det Stian nevnte skinner så j****g godt igjennom, blir jeg sittende med en flau ettersmak i munnen.

Ikke det at ikke finnes musikk som gjør det samme. Mye powermetal og Manowarl gjør meg regelrett ille til mote.

Whatever rocks your boat, darling. Det eneste jeg ville påpeke, er at den kritikken du og Stian kom med mot slike tegneserier, närmest ordrett kunne värt tatt ut fra mainstream medias omtale av metal på den tida av 90-tallet da metalhatet sto på som verst. Ja, du måtte selvsagt ha bytta ut ordet "tegneserie" med "metal", men ellers hadde det värt klin likt. Og kritikken gjaldt da ikke bare tekster, men også bandenes generelle holdning, slik den lyste gjennom i bl.a. musikken. Gitarsoloer, doble basstrommer, tostemte gitarer, blastbeats og 80-tallsvokal/ deathvokal /blackvokal? Nei, uff, pretensiös og selvhöytidelig musikk for tenåringer som ennå ikke har fått pult!

Den er grei, Siv Jensen.

Takk for debatten, Audun Vinger.