Charon

[Gladøks]

Mer finsk gothic metal!

For dem som er ukjente med dette bandet, så kan Charon egentlig best sammenliknes med nyere Paradise Lost, bare mer gitar- og mindre synthbasert. Musikken deres har også et ganske "rocka" tilsnitt til å være et gothic metal-band, så hvis du har lyst på gothic metal som det svinger litt av, så er Charon noe for deg. Onde tunger vil forøvrig ha det til at Charon tidvis minner om sine mer berømte landsmenn i HIM, men true som jeg er, så har jeg selvsagt aldri hørt noe av HIM, så det kan jeg ikke verifisere.

Jeg har ikke hele diskografien deres - jeg mangler fortsatt debutplata - men resten av platene deres er alle riktig så fine. Som et lite minus må det nevnes at de høres litt vel like ut, men Charon er uansett så kos at det ikke spiller noen stor trille. Favorittplata mi er forøvrig The Dying Daylights. Frekk a-Ha-referanse, det der.

[Affen]

Har bare hørt Sorrowburn, som jeg kjøpte da den kom. Fallt absolutt ikke i smak den gangen, og jeg solgte den etter ei stund...

[Gladøks]

Sorrowburn er som sagt den eneste Charon-skiva jeg ikke har, men selv uten å ha hørt plata, kan jeg garantere at du må ha tatt grundig feil av kvaliteten på den.

Charon - Songs for the Sinners

[Mr.Gumble]

Charon er selvsagt mye tøffere enn HIM, og alle de tre siste skivene innehar en del gull.
Favoritten er nok uansett "Downhearted" med låter som "At The End of Our Day", "I Desire" og "Bitter Joy".

"The Dying Daylights" er et kusehår bak.

[Imp y Celyn]

Trur eg har ei plate med Charon liggande, men sidan eg ikkje er sikker so tyder vel det gjerne på at det ikkje har gjort mest inntrykk.

[Hufsa]

Har kun Songs for the Sinners. Synes ikke plata er så værst. Vokalisten har en veldig bra og behagelig stemme, og jeg synes det er mange fine sanger. En stund siden jeg har hørt på den nå, kanskje jeg bør dra den frem igjen...